Interview in the magazine Fotografi

14 siders intervju i magasinet Fotografi

Et av mine verk er på magasinets forside og på innsiden et intervju, portrett og mine fotografier over hele 14 sider. De siste månedene har jeg hatt fint besøk av Katinka Goldberg, som har gjort intervjuet. Hun og vår sibirkatt Lola fant fort tonen. Fotografi Bjørn Wad og redaktør Pål Otnes kom til mitt studio i skogen og til mitt hjem for å filme og portrettere meg til magasinet. Resultatet finner dere i nyeste Fotografi, som ble lansert forrige uke med samtale mellom Andrea Gjestvang og meg i Oslo, ledet av Preus Museums kurator Hege Oulie. Jeg synes det har blitt veldig fint, og er takknemlig for alle de fine menneskemøtene som kom ut av denne prosessen. Verket på forsiden har dere mulighet til å se utstilt i Gyldenpris Kunsthall i Bergen i slutten av mai og hele juni.

Interview is written by Katinka Goldberg

The portrait of me is taken by Bjørn Wad

IN ENGLISH:

SORROW THAT IS NOT FELT

Interview by Katinka Goldberg in Magasinet Fotografi

The snow lies in great drifts as we come up the driveway to Marie Sjøvold’s house, and both of us are surprised that the cat wants to be out in the winter cold. I am visiting the Sjøvold family’s cosy, messy house with floral wallpapers to talk about Marie’s new book, her relationship with photography and her many upcoming exhibitions. For it’s an intense spring and summer that’s in wait for Marie Sjøvold, who despite her 40 years of age has been a significant figure in Norwegian photography for many years.

In April Marie will travel to France to open an exhibition at Musee de Beaux-Arts in Rouen, in May she has a solo exhibition at Gyldenpris Kunsthall in Bergen, in August she has another exhibition at Fotografisk Center in Copenhagen, and in September she and Charlotte Thiis-Evensen show their travelling exhibition at Hå Gamle Prestegard in Stavanger. 

But on this day Marie sits in her sofa and looks into a moment of winter sun. She is careful but insistent in the way she talks about her pictures. Marie has an unmistakable drive to capture her experience of the world in pictures. At the same time she consistently shows a tenderness – towards the people she depicts and to the medium of photography itself. Marie uses photography as well as video installations, photo books and sculptures to describe changes and transitions in life – motherhood, pregnancy and the unpredictable country between being asleep and awake – in short what it means to be human.

SILENCE AND NOISE

In her latest photo book project How Much Silence Can You Take? she explores silence, or maybe our need to escape from it. The book was published by the Swedish publisher Journal last autumn and is about our relationship with social media. The project is an act of resistance against the zeitgeist. A political stance created by a personal point of view. Marie has taken a one year break from social media to see what it does to her and her way of seeing the world. Instead of pulling out her phone she has picked up her camera. The pictures are unmistakably Sjøvoldian but they have a hint of melancholy – a sorrow that is not felt. The narrative is open, and the book is more like a piece of music than a visual story. She herself describes it as a different kind of openness in the pictures, because she chose a more intuitive approach in the method of her photography.

With this project I found a different photographic eye. It turned out that I took pictures in all the situations where nothing was happening. When you are just waiting. Later, when working on the book, my publisher Gösta and I decided to immerse ourselves in that silence.

This is the third book Marie publishes with Journal. The publisher Gösta Flemming shares Marie’s interest in the tactile and has a deep knowledge of how the choice of material elevates the story. Together they make books that challenge the very format as well as make it possible for Marie to create an image world that envelops the viewer.

THE TACTILE PHOTOGRAPH

When I look at Marie’s pictures I think of photography’s unique ability to hold the world in place. That past life is no longer just an unpredictable memory, but captured forever. It has become its own story that lives on alongside the memory or the experience. An encapsulated promise of being there to us, the viewers. Roland Barthes describes it as a kind of umbilical cord which connects the captured subject to our gaze, even if we can’t touch it the light becomes a material element, a skin we share with the one that was photographed.

To Marie Sjøvold the bodily element of photography is a reality that shapes the entire creative process. One example of this is the insistence on presenting photography as an object with physical presence in the room.

Much of the process in a photographic project is based on immersion and thought. But I also work with photography in a more bodily way. Both during shooting and selecting pictures as well as in the design of the exhibition space.

In her latest project How Much Silence Can You Take? she places crumpled large format papers directly on the floor, or on a low pedestal. Photo paper that feels like velvet but is wrinkled like old skin. It is at once beautiful and uncomfortable, while it also comments on the fleeting nature of memory due to its form.

The sculptures are an attempt to see how far away I can get from photography while still being able to define them as photos. It stems from the restriction to the two-dimensional, flat photo. A desire to liberate myself. To enhance the sensual, physical experience of a photo.

We take a break from the interviewing and Marie goes to make tea in the kitchen. In the short silence that arises I suddenly see Marie Sjøvold pictures everywhere. A wilting houseplant’s silhouette against a milky-white window, even the cat as it lies on the coffee table with its sand-coloured, somewhat ruffled fur, are all parts of her colour landscape. After an hour of interviewing, her way of seeing has inched a little closer.

MOVEMENT AS INSPIRATION

I ask Marie about artists who inspire her, and one she mentions is the German choreographer and dancer Pina Bausch. And now it feels like the pieces are falling into place for me. I may be biased given my own great interest in dance, but I don’t think so. I think it’s because this opens her artistry to me. I immediately see things I didn’t before: the awareness Marie has of how she lets the figures move in the picture space. Their sensuous, rhythmic relation to the landscape around them. It also interests me that Marie thinks of art forms completely different from photography as inspiration, which she also points out herself.

I find inspiration reading photo books, but more and more I look at other media than photography. It is said that you shouldn’t drink from the same well for friendship and love, and I think that holds true for photography as well. In order to evolve photography it is fine to look in completely different directions. Pina Bausch had a holistic view of what art and life is, that dance and life are as one – and I actually think that’s how I like it too. That creativity and daily life flow together in one great whole.

PHOTOGRAPHY AND PRESENCE

I wonder if the very narrative about what happened is what’s the important thing, the big thing, if that’s what lets you get really close to life? Especially in Marie’s latest book it’s as if she claims that a photo can also be a state of being – which in turn generates a new presence. When I listen to Marie I realize that for her, photography is a way of getting closer to life.

Through the camera I experience everything more concentrated: I feel that I can be even more intensely immersed in the material. With the camera I can sharpen my presence and my consciousness. 

Maybe it’s just about longing? Longing to tell stories and get close to each other. To hold on and to expand. To be able to lie in the grass among blue flowers and get ants in your hair and be held. When we see Marie’s pictures we are reminded that it’s possible to be in a moment of happiness. Photography as an opening into existence.

Article in Klassekampen by John Erik Riley

John Erik Riley has written a very interesting article about my books in Klassekampen. You can find the whole article here:

https://klassekampen.no/utgave/2022-12-24/stillhet-omgitt-av-stoy1

Stillhet omgitt av støy

INTERVJU

John Erik Riley 24. des. 2022

Utsnitt. Utklipp. Når Marie Sjøvold har stilt ut fotografier de siste årene, har de ofte vært vist i uvanlige formater. Bildene av døde blomster er å se i runde rammer. Eller et sammenkrøllet print er plassert midt i rommet, eller i en glassmonter. Mens fotoboka «Midnight Milk» (2015) inneholder et eget legg med hull i papiret, som om et barn har gått løs på sidene med en saks – for så å lime dem til bokryggen igjen.

Med årets «How Much Silence Can You Take?» er det annerledes. Bildene har i all hovedsak samme, vannrette format med størrelsesforholdet 3:2. Bruken av selvbiografiske motiver er heller ikke like synlig som i tidligere bøker av Sjøvold (selv om vi skjønner at det er hennes øyne som ser). Tvert imot ser vi ting og situasjoner som er gjenkjennelige, men også mer generelle: gulvet under en sofa eller et bord, en mage med synlig navle, et øye, en finger, noen maur, et skogsområde ute av fokus.

Hva skyldes denne ekstreme oppmerksomheten på små detaljer i tilværelsen?

Dogmeregler som protest

Bakgrunnen for boka, forteller hun når vi møtes, var et sett med dogmeregler som hun etablerte, dels som en protest mot hvordan de digitale nettverkene, særlig sosiale mediene, drar blikket til seg. Én av disse reglene var at hun måtte ha med kameraet til enhver tid. Hver gang impulsen om å hente fram telefonen meldte seg – for å svinge innom internett – måtte hun i stedet ta et bilde av noe i hennes nære, fysiske omgivelser. Motivene ble til deretter, som et resultat av disse begrensede rammene.

Jeg har hatt en lengre samtale med Marie Sjøvold før, i hennes atelier utenfor Oslo, men denne gangen sitter vi hjemme hos meg, med bøkene foran oss. For det er fotobøkene et møte som dette – og min egen lesning av hennes kunstnerskap – må ta utgangspunkt i. Og jeg må innrømme det: Før har utgangspunktet vært mer umiddelbart forlokkende enn denne gangen. «How Much Silence Can You Take?» krever noe annet, noe mer, av meg.

– Jeg har snakket med flere som sier at det er noe meditativt over disse bildene, forteller hun.

– Hva tenker du om det selv?

– Jeg tror de har litt rett. Selv om jeg kunne ha laget fotografiene under andre forhold, er de nok preget av omstendighetene. Her er det for eksempel flere bilder av objekter og ting, færre bilder av mennesker.

Mellom søvn og våkenhet

Utgivelsene «Dust Catches Light» (2011) og «Midnight Milk» er lettere å forstå ved første øyekast, dels fordi de er mer åpenbart fortellende. Førstnevnte følger forløpet gjennom graviditet og til fødsel, og kan nesten minne om en estetisert fotonovelle. Mens sistnevnte er mer drømmeaktig i formen. For meg kan opplevelsen av å bla i den minne om tilstanden mellom drøm og våkenhet midt på natten eller tidlig på morgenen, når man åpner og lukker øynene og får glimt av begge verdener, den man vanligvis lever i og den hjernen skaper selv.

Begge bøkene er preget av Sjøvolds stadig karakteristiske fotostil, som gjør utstrakt bruk av brune toner og mørke flater. Bruk av tilt-shift-objektiver, som forflytter eller fordreier fokuspunktet, samt enkelte iscenesatte motiver, er med på å forstyrre grensen mellom fotografisk realisme og fotografiet som forestillingsverden. Den nye boka er ikke kjedelig, det ville være feil å si, men den er mer stille og ettertenksom, med færre glimt av drama eller fotografisk lek. Og dessuten mer realistisk, i den forstand at vi sjelden er i tvil om hva vi ser, hva bildet er ment å skildre.

Til å begynne med virker ikke Sjøvold helt enig i at skillet finnes. Hun peker på forsidene og blar, og viser hvordan farger som turkis og brunt går igjen på omslagene, for å binde verkene sammen. Men når det er sagt, ønsker hun å undersøke noe nytt denne gangen. For dogmereglene var egentlig bare begynnelsen. Det ensomme blikket i «How Much Silence Can You Take?» ble etter hvert forsterket – det vil si enda mer ensomt – av pandemiårene, og prosjektet endret form og struktur deretter.

Dermed blir resultatet også noe annet enn en samling arbeider fra et interessant eksperiment. Men hvordan jobbet hun med å sortere og plassere fotografiene i en endelig rekkefølge?

– Etter hvert innså jeg at prosjektet måtte handle om hva vi ser, forteller Sjøvold. Og videre derfra: om hva vi velger å ikke se eller alt vi overser. På en måte var det først da jeg løsrev meg fra reglene jeg hadde laget, fjernet meg litt fra rammene for prosjektet, at boka begynte å ta form – som bok.

Åpent verk

Noe av det jeg forsøker å sirkle inn under samtalen, er muligens vanskelig å få svar på. For det er noe med den fotografiske utførelsen som jeg aldri blir helt ferdig med. Og det er som om jeg, ved å dissekere bestanddelene – eller vite mer om arbeidet og prosessen – kan nå fram til kjernen i hva som fascinerer ved denne nye fotoboka. For Sjøvold forteller mer enn gjerne om hva som har ført henne til enkelte bilder, hvilke av dem som var nøye planlagt og hvilke kom overraskende på henne.

«Er kvinnen i ferd med å reise seg?»

Når jeg har møtt henne før, for å snakke om «Midnight Milk», har hun fortalt om de private omstendighetene rundt fotograferingen. I den boka sto det nære familielivet sentralt, og hun kan vise til konkrete situasjoner og scener som gikk forut for utgivelsen. Det er liten tvil om at dette er et nært og intimt arbeid. Like fullt er det ikke fotografens biografi som er viktigst for meg, nesten tvert imot, fordi «Midnight Milk» er et så åpent verk, som gir mye plass til leseren og byr inn til fortolkning.

Et eksempel er sidene jeg nevnte innledningsvis, som ser ut som om noen har klippet ut deler av papirflatene. Selv har jeg alltid forbundet dette grepet med Tove Janssons barnebokklassiker «Hvordan gikk det?», en bok som også er full av hull som påvirker leseopplevelsen. Sjøvold har ikke selv tenkt på boka i sitt arbeid, i alle fall ikke bevisst. Men en bok tilhører tross alt leseren først og fremst, selv om kunstnerens navn står på omslag og kolofon. Til slutt vil bildene leve sine egne liv, i hodet til betrakteren.

Vekk fra støyen

Når jeg henter fram årets bok igjen, slår det meg at den – samt det å ha fotokunstneren i rommet med meg – tydeliggjør forskjellen mellom det å snakke om et verk og det å erfare det. Et møte med Sjøvolds verker, i et utstillingslokale eller på bordet foran oss, bekrefter noe vi alle opplever i møte med god kunst: Den lar seg ikke redusere til noen enkle sentenser, ei heller når de er skapt gjennom dogmeregler. I den nye boka blir denne opplevelsen forsterket, blant annet ved at fotografen – i motsetning til i tidligere bøker – ikke er like synlig i billedflaten.

– Jeg kan nesten få inntrykk av at du vil vekk fra noe? Fjerne deg fra deg selv eller starte på nytt?

– I bokstavelig forstand ville jeg vekk fra noe. Fra støyen. Fra sosiale medier – og alt annet som står i fare for å vippe meg av pinnen eller skifte fokus. Men jeg ville også til noe, til det jeg står i fare for å glemme. Det jeg burde bry meg om, ikke fordi det er spesielt viktig, men fordi det finnes i verden, fordi jeg ser det – på et gitt sted, og under visse forhold. Det har en verdi i seg selv, som jeg forhåpentligvis får fram i boka, i tillegg til alt det andre bildene mine gjør.

Jeg er i ferd med å spørre «hva da», mens jeg blar i boka igjen. Men så faller blikket på ett av de mer fortellende fotografiene i samlingen. I et grønt felt, i overgangen mellom en blomstereng og et skogsområde, ser vi omrisset av en kropp i bevegelse. Et par hender i luften, baksiden av et hode, lyst hår, en blå skjorte. På sett og vis ser det idyllisk ut, helt til vi begynner å reflektere over hva vi faktisk ser. Er kvinnen i ferd med å reise seg? Eller er det omvendt, er hun i ferd med å falle?

For det kan nesten se ut som om alt det grønne er som vann. Hun er i ferd med å bli svelget av naturen, forsvinne i frodigheten. Likevel er det noe livsbejaende ved posituren, som om hun er i ferd med å danse.

Mens den gaffelformede trestammen i bakgrunnen peker rett mot himmelen.

Spørsmål og svar

Denne teksten, den du leser nå, er ikke et portrett så mye som en problemstilling. Den viser ikke mennesket, men antyder snarere hva mennesket gjør, hva bildene hennes gir plass til, tilsynelatende uavhengig av hvordan de er blitt til. Noe endelig svar får vi altså ikke i møte med kunstneren. Men vi forstår at vi må fortsette å stille spørsmålet bildene hennes stiller. For i denne boka kan spørsmålet likne et svar. Svaret ligger i utførelsen, men også i hva vi tar med oss etterpå, hva vi må leve med, arbeide med, forsøke å forstå. Ikke direkte, men indirekte, i måten vi møter verden på, betrakter omgivelsene på. Hvor mye stillhet tåler du?

IN ENGLISH:

INTERVIEW by John Erik Riley in Klassekampen, 24 Dec. 2022

Silence Surrounded by Noise

Marie Sjøvold pays extreme attention to the small details of life.

Snippets. Cut-outs. When Marie Sjøvold has exhibited photos in recent years they have often been shown in unusual formats. The pictures of dead flowers are put in round frames. Or a crumpled print-out is placed in the middle of the room, or in a glass case, while the photo book «Midnight Milk» (2015) contains an insert with holes in the paper, as if a child with scissors had its way with the pages – only to glue them back onto the spine of the book.

With this year’s «How Much Silence Can You Take?» it’s different. The pictures generally all have the same horizontal format with an aspect ratio of 3:2. The use of autobiographical themes isn’t as prevalent as in earlier books by Sjøvold either (though we realize that it’s her eyes that see). On the contrary we see things and situations that are relatable, but also more general: the floor beneath a sofa or a table, a belly with a visible navel, an eye, a finger, some ants, a forest that’s out of focus.

What is the cause of this extreme attention to small details of life?

Dogma as protest

The backstory of the book, she told me when we met, was a set of dogmatic rules she established partially as a protest against how the digital networks, especially social media, catch your eye. One of these rules was that she was to carry a camera at any time. Every time the impulse to pull out the phone arose – to swing by the internet – she instead had to take a picture of something in her immediate physical surroundings. The themes formed as a result of these limiting conditions.

I’ve had a longer conversation with Marie Sjøvold before in her studio outside Oslo, but this time we are sitting in my home with the books in front of us. For it is on the photo books – and my reading of her artistry – a meeting such as this must be premised. And I must admit: Previously the premise has appeared more alluring than now. «How Much Silence Can You Take?» requires something else, something more from me.

– I have spoken to several people who say that there’s something meditative about these pictures, she explains.

– What do you think about that yourself?

– I think they are kind of right. Even if I could have made the photos under different conditions they are probably influenced by the circumstances. For example, there are more pictures of objects and things and less pictures of people.

Between asleep and awake

The publications «Dust Catches Light» (2011) and «Midnight Milk» are easy to understand at first glance, in part because they are more obviously narrative. The former follows the course of a pregnancy until birth and almost resembles an aestheticized photo-novel. The latter is more dream-like in form. To me the experience of flipping through it resembles the state between dreaming and being awake in the middle of the night or early in the morning, when you open and close your eyes and get glimpses of both worlds, the one you usually inhabit and the one the brain creates by itself.

Both books exhibit Sjøvold’s still characteristic photo style which extensively uses brown tones and dark surfaces. The use of tilt-shift lenses, which translate and rotate the plane of focus, as well as a few staged photos work to disrupt the border between photographic realism and photography as an imaginative world. The new book is not boring, that would be wrong to say, but it is more quiet and thoughtful with fewer hints of drama or photographic play. And it’s more realistic too, in the sense that we rarely doubt what we see, what the image is meant to depict.

At first Sjøvold doesn’t seem to agree that the difference exists. She points to the covers and flips through the pages and shows how colours like turquoise and brown figure on the covers to tie the works together. But with that said she wishes to examine something new this time. The dogma was really only the beginning. The lonely view in «How Much Silence Can You Take?» was gradually amplified – that is, made even more lonely – by the pandemic years, and the project changed form and structure after that.

Thereby the result also becomes something other than a collection of works from an interesting experiment. But how did she work with sorting and placing the photographs in a final order?

– I gradually realized that the project had to be about what we see, Sjøvold explains. And furthermore: about what we choose not to see or everything we oversee. In a way it was only when I broke away from the rules I’d made, removed myself a bit from the premise of the project, that the book started to take form – as a book.

An open work

One of the things I am trying to get a grip on during the conversation may be difficult to get an answer to. It’s something about the photographic execution I’m never quite finished with. And it’s as if I, by dissecting the components – or by knowing more about the work and the process – can reach the crux of what is fascinating about this new photo book. Sjøvold happily explains what led her to individual pictures, which of them were carefully planned and which were surprising for her.

«Is the woman about to stand up?»

When I met her before to talk about «Midnight Milk» she told me about the private circumstances around shooting the photos. In that book intimate family life was central, and she can refer to concrete situations and scenes that preceded the publication. There is little doubt that this is an intimate work. Nevertheless, it’s not the photographer’s biography that’s important to me, almost the opposite, as «Midnight Milk» is such an open work that gives the reader a lot of space and invites them to interpret.

One example is the pages I mentioned initially which look as if someone has cut out parts of the pages. I’ve personally always associated this choice with Tove Jansson’s children’s classic «The Book about Moomin, Mymble and Little My», a book which is also full of holes that change the reading experience. Sjøvold did not have the book in mind in her work, not consciously in any case. But in the end a book belongs to the reader before anyone else, even if the artist’s name is on the cover and the colophon. The pictures will ultimately live their own lives inside the beholder’s head.

Away from the noise

When I bring out this year’s book again it hits me that it – along with the fact of having the photo artist in the room with me – makes clear the difference between talking about a work and experiencing it. Encountering Sjøvold’s works, as an exhibit or on the table in front of us, confirms something we all experience when encountering good art: It will not let itself be reduced to a few sentences, not even when it is created through dogmatic rules. In the new book this experience is amplified by, among other things, the fact that the photographer – unlike in previous books – is not as visible within the pictures.

– I almost get the impression that you want to get away from something? To get away from yourself or start something new?

– I wanted to get away in a literal sense. From the noise. From social media – and anything else that carries the danger of knocking me off course or changing my focus. But I also wanted to get to something, to the things I risk forgetting. The things I should care about, not because they’re especially important, but because they exist in the world, because I see them – in a given place, under given conditions. They have value in and of themselves, which I hopefully can convey in the book in addition to all the other things my pictures do.

I am about to ask «like what» as I flip through the book again. But then my eyes land on one of the more telling photographs in the collection. In a green field, in the transition between a flower meadow and a forest we see the outline of a moving body. A pair of hands in the air, the back of a head, blonde hair, a blue shirt. In a way it looks idyllic, until we start reflecting on what we are actually seeing. Is the woman about to stand up? Or is it the reverse, is she about to fall?

For it can almost look like all the green around her is water. She is about to be swallowed by nature, disappearing in the lushness. Likewise there is something life-affirming about the pose, as if she is dancing.

While the fork-shaped tree trunk in the background points towards the sky.

Questions and answers

This text, the one you are reading now, is not a portrait as much as it is a plan. It does not show the person, but rather implies what the person is doing, what her pictures make room for, apparently independent of how they came to be. We do not as such get a final answer in meeting the artist. But we understand that we have to continue asking the question her pictures are asking. For in this book the question may resemble an answer. The answer is in the execution, but also in what we take with us afterwards, what we have to live with, work with, attempt to understand. Not directly but indirectly, in the way we meet the world, view our surroundings. How much silence can you take?

MARIE SJØVOLD

Marie Sjøvold (b. 1982) is a Norwegian photographer and video artist. Sjøvold has published several photo books. The latest is this year’s «How Much Silence Can You Take?» published by Journal. Bokmagasinet’s regular photo correspondent John Erik Riley spoke to Sjøvold about her new book and reflects on the questions her pictures ask.

Interview on the Podcast Frilanslivet

The podcast Frilanslivet has made a total of 169 episodes about being independent within the media, arts and culture industry in Norway. I myself follow this podcast and find inspiration in hearing how others work and set up their own working life. This time I have been able to talk about photography, art and time. Thanks to Christina Skreiberg for the invitation and the conversation.

Images From the Book Release at Tronsmo Bookstore

Thank you to everyone that came to the book launch of my latest book How Much Silence Can You Take? at Tronsmo Bookstore. It was such a special evening. Thanks to Frøkedal for the beautiful music and Nina M. Schjønsby for leading the conversation and creating such a special atmosphere. Thanks to Tronsmo Bookstore for hosting. This is the third book I launch there, and I really like how it is becoming a tradition now. Wine, wonderful people, saltines and books.

All photos and sound recording by Ingvild Mjøen Sausjord

Invitation to Book Release at Tronsmo: "How Much Silence Can You Take?"

Jeg har gleden av å invitere deg på boklansering den 27.oktober kl.17.00-18.00. En feiring av boken How Much Silence Can You Take?. Det finner sted på den fineste bokhandelen Tronsmo i Universitetsgata 12 i Oslo. Nina M. Schjønsby og jeg kommer til å ha en samtale om boken, mens du kan lene deg tilbake med noe godt i glasset. Musiker Frøkedal kommer og spiller låten Cracks. En låt som jeg hørte mye på da jeg fotograferte til boken. 

Er det noe du ønsker å høre om fra prosessen med denne boken, så bare send meg en mail, så tar vi med dette i samtalen. 

Det vil betyr svært mye for meg å se deg der!

———
I am happy to invite you to my book release the 27th of October 1700-1800. A celebration of my book How Much Silence Can You Take?. The release will take place at the beautiful book store Tronsmo, Universitetsgata 12 in Oslo. Nina M. Schjønsby and I will hold a conversation about the book, while you can lean back and enjoy. Musician Frøkedal is also coming, and will perform the song Cracks - a song I listened to a lot while taking the photographs becoming this book.

If there is something you would like to hear from the process behind the book, feel free to send me an email, and we will bring it into the conversation.

I hope to see you there!

If you want to buy art from me, you can read about it here

All my photographs are for sale. Every print is a limited edition. I will gladly help you find the frame that is right for you and the photo.

If you have questions, please don’t hesitate to contact me at info@mariesjovold.no or gallerist Annine Birkeland at Gyldenpris Kunsthall annine@bcap.no

I Feel So Close To Everything I Lost # 17 (2021)

100 x 150 cm

I Feel So Close To Everything I Lost # 18 (2021)

75 x 100 cm

Lilacs and Scissors (2023)

37 x 60 cm

Photographic sculpture of I Feel So Close To Everything I Lost # 24 (2021)

13 x 19 cm photographic sculpture in a glass case 

I Feel So Close To Everything I Lost # 13 (2021)

100 x 150 cm

Vårutstillingen 2022 at Fotogalleriet in Oslo

THE SPRING EXHIBITION/VÅRUTSTILLINGEN AT FOTOGALLERIET in Oslo.

June 26 is the last opportunity to see Vårutstilligen 2022 at Fotogalleriet in Oslo. This year's exhibitors are Einar Mølmann Fuglem, Marte Gunnufsen, Daniel Vincent Hansen, Klara Sofie Ludvigsen, Mario de la Ossa, Ethan Rafal, Ulla Schildt, Birgitte Sigmundstad, Marie Sjøvold, Jessica Williams og Verena Winkelmann. The exhibition is judged and curated by Sofie Amalie Klougart, Marianne Bjørnmyr and Bjørn-Henrik Lybeck.

The spring exhibition is an annual artist-judged group exhibition dedicated to showing photographic art that is relevant and representative of today's contemporary artists. The exhibition is established by the Association of Free Photographers (FFF) and has been shown at the Photo Gallery since 1988. The spring exhibition has open submission.

Read more about the spring exhibition here: https://www.varutstillingen.no/

Here you can read Nina Strand's review in Kunstavisen.no https://kunstavisen.no/artikkel/2022/naturens-gang

Opening at Bomuldsfabriken

On one of the brightest summer evenings of the year, 25 June 2022 at 16.00, you can find me at Bomuldsfabriken in Arendal during the opening of the exhibition “All the Lonley People together” with Tom Burr (USA), Richard Aldrich (USA), Fin Serck-Hanssen (NO), Geir M. Brungot (NO), Marie Sjøvold (NO), Ayo Akinsete (USA), Tore Magne Gundersen (NO), Aaron Young (USA), Piero Golia (IT), Veronica Brovall (SE), Andrea Scholze (NO) and Christina Leite (NO).

Curators Tone Lyngstad Nyaas and Åse Kamilla Spjelkavik Aslaksen write this about the exhibition:

Loneliness, described by many researchers and authors as the biggest pandemic of our time, is the theme explored through a presentation by 12 international and Norwegian artists in All the Lonley People. A broad presentation of installations, painting, photography and sculpture is shown. Isolation and exclusion is a central theme that refers to the individual's vulnerability. Many works discuss loneliness related to, among other things, Covid -19, social relations, nature and urban spaces.

The exhibition runs until 28 August 2022.

www.bomuldsfabriken.no

Opening at Kunstplass

Photo by Ines Friberg-Sjøvold and Gustav Thiis-Evensen

SIRKELEN UAVSLUTTET

Tale til Charlotte Thiis-Evensen og Marie Sjøvold ved åpningen av Slutten på Kunstplass Oslo, 19. mai 2022

Av John Erik Riley

En av de mest brukte klisjeene om fotografi, er at kameraet fanger lyset. 

Men vel så ofte fanger fotografen det vi ikke er i stand til å begripe: fraværet av et svar, av en rød tråd i fortellingen, mangelen på en tydelig årsak til begivenhetenes gang. Det er også grunnen til at vi fotograferer, ikke utelukkende for å skildre, men for å få fram opplevelsen av å være ute av stand til å fange alt, illustrere den menneskelige erfaringen av å se klart og likevel famle etter mening. 

Kameraet viser et øyeblikk, men tiden fortsetter å løpe, uavhengig av bildet og fotografens egne ønsker og behov. Før de fleste bildene ble distribuert på nettet, var hvert bidrag et dødsarkiv, for å ta i bruk Susan Sontag, det oste av fortid og lengsel. Mens fotografier i dag er oftere et uttrykk for nået, for det som nettopp har skjedd, før de brått blir erstattet av nye øyeblikksbilder. Altså er motivene en del av strømmen og den umiddelbare tidsfølelsen; det er som om de bader i et hav av lys.

De gode middagene, vennesamlingene, familieferiene, er så mange at det blir vanskelig å skille den ene stunden fra den andre, før de brått erstattes av nye, tilsvarende stunder, laget av andre med et sterkt uttrykksbehov. Mengden er med på å viske bort detaljene i hvert enkelttilfelle, blant annet fordi individet er allestedsnærværende og evig kringkastende. Bildene inngår i den samme hvite energien, er stråler som øker lysstyrken i opphopning av motiver. I lyset får vi øye på det meste, og dermed ser vi langt mindre enn vi tror.

I en slik situasjon må fotografen – fotografen som vil noe mer enn bare å si «dette skjedde» eller «slik var det» – utforske erfaringer som ikke så lett lar seg formidle. Fotografiene må invitere oss inn, men også forstyrre oss – være forstyrrende åpne, på en produktiv og meningssøkende måte – ved at de formidler et mørke som er vanskelig å overse eller redusere. Slik blir slutten noe annet enn slutten, ikke bare en enkel oppsummering, men begynnelsen på noe annet. 

Hva slags begynnelse? 

Blant annet at vi fordyper oss i verkene, forsøker å finne spor av oss selv i dem. At vi ser dem i sammenheng med våre egne kamper med tiden, de være seg små eller store. Charlotte Thiis-Evensens videoverk «Adrift» viser vann som strømmer, regndråper som treffer vannflaten, og vi forstår at det er tidens elv vi ser. Underveis dukker mennesker opp og blir borte, ansikter og kropper blafrer forbi som minner eller drømmer. Altså viser videoen hva som skjer med alt og alle, hvordan det flyter av gårde, blir borte for oss.

Men det skjer noe annet også, om man er oppmerksom på skjermen en stund. De samme scenene gjentar seg, slik de ofte gjør i videokunst. Umiddelbart er det lett å tenke at gjentakelsen i dette tilfellet er et bilde på fotografiets tradisjonelle funksjon, før kameraet havnet i lomma og ble koblet til nettverket: Videoen viser tidens elv, som sagt, men det er den samme elven vi ser, igjen og igjen. Vannet og menneskene fryses fast, selv om de er i bevegelse. Gjentakelsen foreviger dem.

I «Adrift» blir vi oppfordret til å studere tidens gang, men kunsteren fører oss også inn i en tilstand av stille kontemplasjon, fordi vi får blikket til noen som ser menneskene og verden ovenfra. Vi får en fortrøstningsfull avstand til menneskene som flyter forbi, også fordi videoens loop er – i galleriets sammenheng – evigvarende. Resultatet er en undring som kunne ha virket distansert og kjølig, men heller har motsatt effekt. Vi føler ømhet for det vi ser, kobler forgjengeligheten i videoen til vår egen sårbarhet. 

Enhver som er innom Sjøvolds og Thiis-Evensens Slutten vil merke seg at kombinasjonen av bilder og video bærer preg av sorgarbeid – over mer enn bare det generelle faktum at hvert øyeblikk forsvinner, hver erfaring er tidsbegrenset. 

Som alle som har sørget vet, er gjentakelsen en sentral del av tapserfaringen. Det merkes naturligvis i alt rundt den ritualiserte avskjeden med den avdøde, der mange av de samme sangene, frasene og gestene går igjen. For den som sørger, er gjentakelsen også en mental og kroppslig erfaring. De samme minnene dukker opp, går i ring i hodet. Og til de oppmerksomme besøkende forteller man historien om dødsfallet igjen og igjen, gjentar detaljene, som om man fortsatt arbeider med å begripe at begivenhetene har funnet sted.

Sorgen kan beskrives som en serie ekkolyder, mens gjentakelsen er et forsøk på å bearbeide sorgens insisterende rytmer, kanskje selv få makt over dem. Man kan ikke endre det som har skjedd, ekkoet vil alltid være der – er like virkelig som pulsslagene i tinningen til den sørgende – men det er mulig å synge med, på sin egen måte, utforme en individuell forståelse av det, som kan gjøre det lettere å leve videre. Hva er kunst, annet enn dette: Sorg forvandlet til skjønnhet. 

Hvilken sorg – eller hvilke sorger – som har ført Sjøvold og Thiis-Evensen sammen, og fått dem til å lage akkurat denne Slutten, vet vi ikke. Det roper ikke verkene høyt om; vi får selvbiografiske glimt, men de er få. I stedet må vi selv lete etter meningen. Dette litt dunkle, litt famlende og søkende aspektet ved prosjektet, kunne ha vært en svakhet, men blir i Slutten en stor styrke. For Slutten gir oss plass. Den inviterer oss inn, gir oss pusterom, og mulighet for stille refleksjon, slik at vi ser våre egne erfaringer i et nytt lys.

Eller: Vi ser dem i et nytt mørke.

Slutten er å forstå hva vi har vært og hvem som er borte, men også hva vi etterlater oss. Et sjøvoldsk fotografi tatt under vann viser en kropp i bevegelse, det ser i alle fall ut til å være noen som har stupt ned i vannet, og i motivet er det lett å se forbindelsen til Thiis-Evensens Adrift. Men denne gangen er kroppen nesten usynlig for oss, dekket som det er av lag med hvite bobler. 

Det er heller ikke lett å vite om mennesket i bildet er på vei opp eller ned. Boblene må ha blitt dannet av kroppens tyngde, men øyeblikket da den brøt overflaten ligger bak oss. Kroppen flyter i billedflaten, midt mellom to tilstander. Først da blikket vendes til de to rundingene like ved, sirkelformede rammer som i seg selv minner om bobler, ser vi formen i vannet med nye øyne. Mønsteret i vannet kobles til Sjøvolds nærbilder av blomster og planter som dør eller visner – og vice versa.

Blomstene det er snakk om har blitt brukt i forbindelse med begravelser, men har nå mistet sin opprinnelige funksjon. Det er da fotografen fatter interesse for dem, og avbilder dem med den karakteristiske blandingen av dunkelhet, undring og intim nærhet som kjennetegner Sjøvolds kunstnerskap. Og det er naturligvis ettertiden vi ser, hvordan de levende vekstene som vi bærer med oss inn i kirken eller til graven også møter sine endelikt. Sjøvolds kameraarbeid får oss til å se dette visnede håpet med nye øyne.

Bildene kunne ha stått som en kommentar til det absurde i våre ritualer, hvordan også de er forgjengelige, for ikke å si desperate, og dermed meningsløse. Det samme kunne man ha sagt om det krøllede fotografiet; her ser vi hvordan hvert forsøk på kunst forsvinner eller blir ødelagt. Og disse aspektene er muligens tilstede i verkene. Men i Slutten er slutten aldri slutten. Her er det umulig å finnes punktet der sirkelen sluttes. 

Den ene assosiasjonen fører til den andre. Enkeltelementene spiller på hverandre på en fruktbar måte. En boble i vannet får oss til å tenke på en ramme. Og rammen avgrenser ikke, men minner snarere om et kuøye, et vindu. 

I Sluttens gjentakelser finnes det trøst. Det finnes liv. Energi. Derfor oppfatter jeg bildet av kroppen under vann, omgitt av bobler, som et ideal snarere enn en innvending. Det er en oppfordring om å finne balansepunktet, punktet midt i mellom tyngde og oppdrift, oppsøke opplevelsen av å være vektløs. For det å skape noe, i alle fall noe så vakkert og gripende som Slutten, har noe av dette vektløse ved seg. Man er dratt ned av sorgen, omgitt av mørket, og så forflytter man seg oppover, mot lyset. Eller gjennom galleridøren, mot våren. 

Vekslingen mellom ytterpunktene trenger heller ikke å være lammende. En befriende blanding av humor og alvor finner jeg i et videoverk som også byr på gjentakelser. Vi presenteres for tre skjermer. Midt i triptykonet befinner en eldre kvinne seg. Dansen hennes virker forsiktig, iscenesatt på en vennlig måte. Til venstre og høyre står to andre kvinner og danser med hver sin rokkering, gjør de karakteristiske bevegelsene som er forbundet med seksualitet, men også med ungdom og uskyld. 

I virkeligheten er dansen for lengst slutt, det skjønner alle som følger med på videoene. Det er heller ikke utenkelig at innspillingen bød på fysiske utfordringer, at kvinnene kun holdt på en liten stund. Men på skjermen overskrider de tiden og alderdommen. Sirklene omkranser kvinnene, og kvinnene holder dem i bevegelse. De danser en stund, vrikker på kroppen, før de mister rytmen, stanser, og rokkeringen detter ned. 

Nok en slutt. Nok en begynnelse. 

Opening at Hos Arne

Opening of Riga Photography Biennale 2022

The exhibition Screen Age III: Still Life continues a series from 2018 that poses existentially pressing questions through observing the way technology is slowly changing people today. How deeply has human consciousness become inseparable from the technological solutions that grow increasingly useful and convenient with each day? Are we the same individuals that we were when we didn’t have smartphones and smart watches that serve us so well in monitoring the world? What are the ways in which our attitudes have shifted in respect to seemingly eternal things and ethical values centuries in the making? What testimony will there remain after our time is past? We invite you to pursue this line of thought by employing the coordinate system used throughout art history – that is, the traditional genres of portraiture, landscape, and still life. These have changed beyond recognition in the new epoch, the screen era.

The first exhibition of the series, Screen Age I: Self-Portrait, examined our relationship with ourselves using tools exclusive to art to observe and reveal the following: 1) models of speaking with and about oneself that were unknown to previous eras; 2) new, convenient, and freely available constructions for creating one’s self-image. The findings confirmed the suspicion that our society has assumed new outward characteristics and radically changed its habits over the past twenty years due to technological innovations rapidly making their way into everyday life. Nevertheless, human nature, as well as human desires, longings, and other motivators have remained unchanged since time immemorial. The second exhibition in the series, Screen Age II: Landscape, took place in 2020. Like the first, it was held in Rīga Art Space. This exhibition analysed changes in the relationship that people have with landscape art today. In short, since we have succumbed to the temptation to set our eyes upon whatever our hearts desire in the virtual world without having to put down our smartphones, the experience of a landscape seems to have lost its original and imposing impression, namely, to engage all our senses. It has, instead, taken on the form of a more rational analysis of units differentiated by the mind.

The thematic focus of the third exhibition, Screen Age III: Still Life, is on the interpretation of the still life in the digital age. It allows for the fact that every genre of photography functions as a routine element of digital culture and a part of an incessant stream of data that reflects itself into different contexts and can be put to use in many different ways (from advertising to iconography). It is interesting to ask whether or not compositions with fruit, flowers, games, wares, musical instruments, household objects, and skulls are outdated. If not, what is it that they are saying today?

Participants: Marianne Bjørnmyr (NO), Johan Rosenmunthe (DK), Sara Skorgan Teigen (NO), Sigrid Viir (EE) and Cloe Jancis (EE), Charles Richardson (UK), Santa France (LV), Nico Krijno (ZA), Līga Spunde (LV), Krišs Salmanis (LV), Vilma Pimenoff (FI)
Curators: Inga Brūvere (LV), Marie Sjøvold (NO)
Text: Aiga Dzalbe (LV)
Image: Līga Spunde, Still Life with Computer Mouse, 2022

More about www.rpbiennial.com

Artist talk with Kjetil Røed, Charlotte Thiis-Evensen and me at Dropsfabrikken

Thank you to everyone that came to our artist talk at Dropsfabrikken. It was such a special evening for us.

All photos by Håkon Sandmo Karlsen

Opening at Dropsfabrikken and Gustav Svihus Borgersen´s beautiful text

Arbeidene til Charlotte Thiis-Evensen og Marie Sjøvold i denne utstillingen tematiserer død. Men i denne forbindelse er utstillingstittelen interessant: «Slutten». Den peker ikke på død direkte, men snarere på slutten av livet. Slik sett er den like livsbejaende som den er dødstematisk. Hvordan vi forholder oss til at livet en gang tar slutt kommer til uttrykk i en serie konkrete, men også åpne arbeider i foto, grafikk, video, lyd og skulptur. Fotografiet som medium og døden som gjenstand for erkjennelser av vår egen timelighet er et kunsthistorisk gjennomgangstema, kanskje særlig kjent fra den franske teoretikeren Roland Barthes, men dette finner her sin helt personlige form.

I ett av bildene i Sjøvolds serie «I Feel So Close To Everything I Lost» ser vi en kvinne i blå bluse og med utslått hår, midt i en blomstereng i skogen. Hvorvidt kroppen synker ned i enga eller er i ferd med å reise seg, er usikkert. Hendene er løftet opp i været. Hvorvidt vi ser et utslag av frihetsfølelse i alt det frodige eller ensom veiving med armene, er det vanskelig å bestemme kategorisk. I et annet bilde ser vi en kropp som nettopp har truffet vannflata. Boblende og brusende, fullt av liv. Samtidig som det er dramatisk og helt uavklart hvorvidt dette er et ukontrollert fall eller et elegant stup.

Fotografiene viser en tett-på-tilhørighet – til omgivelsene. Kroppens relasjon til bakken under, skogen foran, objekter ved hendene. Kroppen som en sansende, taktil størrelse. Denne nærheten til omgivelsene og eksistens finner vi også i Thiis-Evensens «Portraits», en serie fotopolymer på finer, som bokstavelig talt viser nærbilder av natur. Så nært på at naturmaterialene løser seg opp og blir uttrykk for helt grunnleggende, organiske prosesser. Det klare skillet mellom det øvre bildefeltet og finerplater av furu markerer klare brudd mellom det lyse og det mørke.

Flyten i trefibrene finner gjenklang i Thiis-Evensens videoverk «ADRIFT». Innenfor rammen flyter det kropper og hår forbi, bobler når overflaten, vi skimter bunnen, ringer i mørkt vann og krusninger over klart vann. Noen ganger går det fremover, andre ganger går det bakover. I dette vekselspillet glir forskjellige mennesker fordi – eksistenser som aldri kan ta helt kontroll over elementene som omgir dem.

Og denne flyten, dette bruddet, denne oppløsningen finner sin helt håndfaste oppsummering i lydverket «En av hundre tusen», der Thiis-Evensen først snakker med en fagspesialist omkring farens sykdom, kalt PSP. Som hun selv beskriver, begynner det med en fagutredning om sykdommen. Hun stiller de samme spørsmålene som så mange barn av kronisk syke, om sykdommens forløp og arvelighet. Samtaleformen løser seg opp ettersom intervjuobjektet viser seg å være hennes far, den syke. Denne glir ut i en prosaisk samtale om forholdet i presens («akkurat nå høres du bra ut») og om nær framtid («vi kommer på besøk og vi kan gå tur»): Du gleder deg over livet mens du lever, samtidig som en diagnose gir deg og familien så helvetes god tid til å tenke på "at du skal dø".

I serien «Blomster er som hjertet skåret opp» har Sjøvold tatt utgangspunkt i ritualene omkring død, nærmere bestemt nærbilder av blomstene som ligger igjen etter en begravelse. Igjen løser ordinære gjenstander, tilknyttet dette kjente ritualet, seg opp til å bli noe annerledes, ikke-gjenkjennelig. Begge kunstnernes dveling ved, håndtering av og bearbeidelser av vår timelighet tar her hele tiden utgangspunkt i de faktiske forhold, håndgripelige størrelser. Disse sterkt kontekst-/tekst-avhengige arbeidene er åpne, og når de settes inn i denne dødsproblematikkrammen, får tolkningene en retning. De er estetiske uttrykk, talende for hvor fremmed det kan føles å konfrontere dette. Som når mennesker på dødsleiet etterspør sin leppestift eller sin dagbok, viser bildene at vi er vant til å leve – ikke til å dø.

- Gustav Svihus Borgersen, Februar 2022

Photos from the opening by Håkon Sandmo Karlsen

Review in Klassekampen by Tommy Olsson

Thank you to Tommy Olsson for this review in Klassekampen:

https://klassekampen.no/

Interview in Artscene Trondheim

Thank you Märit Aronsson for this interview in Artscene Trondheim:
https://artscene.no/

Marie Sjøvold and Charlotte Thiis-Evensen work on the basis of personal events. They have different methods, but share an interest in the transitions in life: between sleep and waking, childhood and adult life, and – as in the exhibition Slutten (The End) – life and death.

The End; life and death. They have worked together for five years. This is the second exhibition they are doing together, and a third is already planned. I met them at Dropsfabrikken.

Märit: How did your collaboration begin? 

Charlotte: The first time we met was when I was doing a reportage about sleep for the programme ‘Nasjonalgalleri’ on NRK. Marie was one of the artists I interviewed, and we connected well right away. I asked her and Arne Vinnem, another artist, about doing an exhibition together, at Kristiansand Kunsthall. That was in 2016, and the exhibition, which was given the name Oppvåkning (Awakening) –

was related to among other things sleep, but also to more existential themes.

Marie: I knew about Charlotte’s works, also before we began to work together. Working so close to your own life and the various experiences you have in phases of life is a universe I can recognise myself in. The ideas often come to us very intuitively, but we spend a long time, often several years,  working them up to what becomes the final project.

You both work on the basis of your own lives, and personal events?

M: Yes, there are many similarities, even though the expression is different. There can be transitional phases in life that trigger works. I use the camera as a tool to try to understand existential situations. Something changes; for example one person disappears and a new one appears. When my grandmother suffered from dementia, and at the same time I was very pregnant, I had an acute need to work with that. I use the camera to be there for moments, so I can understand a bigger totality afterwards. The works I create out of pure necessity are, I suppose, those that communicate best, where I have had a genuine need to tell a story. 

C: I’m very interested in everyday life here and now, and often think that after all, we all have to die, so it’s just a matter of making the most of life. It isn’t really that I am so afraid to die. 

You, Charlotte, work with documentary, for example in the programme ‘The Architect’s Home’ on NRK. What do you do to balance the documentary and the artistic? 

I work in very varied ways: short documentary films, TV programmes and abstract art films. I use the documentary toolbox as a method which in a way I distort here. How much of it I have experienced personally, the public doesn’t need to know. It may be about personal grief, but insofar as the work isn’t directly documentary, I hope it becomes more universal. 

When you work with death as a theme, it’s likely that in some sense that includes spirituality and religion. What attitude do you have to that in your work?

C: We have both worked with religious rituals. After all, the candlestick on the floor has a certain symbolism, and a direct association with the church interior. That an exhibition can function as a religious space is quite fine. But beyond that neither Marie nor I are particularly religious. 

M: It’s a natural association . I’m not religious, but I’m fascinated by symbolic acts in connection with crucial episodes in life. That you open the window when a person dies, for example. And I have photographed funeral flowers which are included in the exhibition as photographic sculptures. I was given free access to the flowers that had been thrown and spent a lot of time in the chapel in Asker Church. One day while I was standing with the agents from the funeral parlour waiting for a funeral to be over, one of them said to me: you know, death is very small part of my job, I work mostly with life. 

Are art and the exhibition space places where non-religious people can find comfort?

C: Yes, for me that space means a great deal. Both because I’m interested in architecture and because it is a space I can visit to find comfort and peace. And it’s interesting to go back to the art spaces and feel the various experiences you have, independently of the art that is shown there. I’m very fond of the Vigeland Museum, for example. There’s something atmospheric and timeless about it. 

M: Our works are open enough to play on a range of different emotions, and comfort can be one of them that can have an impact independently of the viewer’s references and history. For me I suppose quite honestly it’s often the case that I prefer to visit nature to seek comfort. 

Speaking of exhibition spaces, tell me about how you composed the exhibition!

C: We always make models of the exhibition space – here too. But this time we simply had to reject the original plan and begin all over again. There was something that just didn’t fit. Instead we have tried to engage the works in a clearer dialogue with one another than has been done before. We’ve had to take many works away to create a calmer composition. We like people to pause at a work rather than rush on to the next one. 

We work separately, with one exception, the work Due (Dove). It’s a photo of a dead pigeon that lay outside the Sandefjord Art Society. In that photograph we managed to capture the ambivalence we seek in our work. 

The theme is after all death, but we like to get some lightness into the exhibition too. That’s why we brought in a few older works, for example the videos with the ladies dancing with the exercise hoops. That makes it less of a one-track thing. 

As I understand it, this is your second exhibition together, and then comes another one, so they form a trilogy, one could perhaps say. For each exhibition you have also produced a book, which is a work of art in its own right. Can you talk about them? 

C: Yes, the next book and exhibition has a venue but not a title yet. It will take place in 2026, and by then we will have worked together for ten years. When we work with the books, each contributor is allowed to leave a clue that they send on to the next person. A bit like the paper chase games we played when we were small. We’re very interested in the way things move when you pass something on to someone else. It’s generous and fine to be together in something. 

Yes, the business with cycles is something that recurs. 

C: It’s great fun not knowing what it will become – there’s an unpredictabilty there. Cycles are very clear in nature, and we both have a lot of natural elements in our pictures. In nature there’s room for metaphors and ideas that can be understood immediately and don’t necessarily need to be explained so clearly.

M: The cycles recur in many of the projects. For example I’ve worked with the seasons throughout a whole year, with recurring periods of dark and light – the way nature is also present in us human beings as a kind of mental landscape. 

Can you tell me more about how you work? 

M: When I start a project I usually know what it will be about, and I lay down a clear framework for how I am to work with it. Within that framework I can permit myself to work very freely. At some point it may be that I have to reassesss the work and see whether the project has become something else. I try to let it develop. 

I feel so close to everything I lost began with me avoiding social media and my smartphone for a whole year. I wanted to get rid of distractions, like when you just pick up the mobile and scroll with no plan. Those times I had the impulse to pick up the phone on a whim, I picked up the camera instead. I registered the scene around me, and took a picture. That way I took control of my bad habit.

What happened when you weaned yourself off the smartphone and social media?

Gradually it became clear that it wasn’t about social media, or switching off, because I very quickly got used to not letting myself be distracted by my smartphone. It just took a couple of months. What happened was that I gained a different presence. That changed the way I see my surroundings, and the way I take photographs. Now it’s more about the great silence, the closeness to nature and to the people close to me, but that too requires silence, which becomes a magnifying glass for one’s own feelings. 

Exhibition at Dropsfabrikken in Trondheim

Når jeg skriver dette til deg er det tidlig på morgenen. Det er stille i huset. Så stille at jeg kan høre bruset fra natten og søvnen som fremdeles sitter i kroppen. Lyden blander seg med biler som suser forbi nede på den fuktige hovedveien. Det har blitt en vane, disse tidlige morgenene i ukene før en utstilling. En blanding av spenning og iver som skjerper alle sansene nå som utstillingen Slutten skal på reise videre til Dropsfabrikken i Trondheim. 

Utstillingen åpner lørdag den 19.februar kl.12.00-15.00. Både Charlotte Thiis-Evensen og jeg vil være tilstede. Jeg ser også frem til  kunstnersamtalen mellom Kjetil Røed, Charlotte og meg som finner sted kvelden før åpningen, altså den 18.februar kl.18.45-20.00.

Du er selvsagt hjertelig velkommen begge dagene! 

Link til utstillingsåpning

Link til kunstnersamtale

Da Slutten ble stilt ut første gang i Sandefjord Kunstforening i høst, skrev Kjetil Røed en utrolig fin anmeldelse i Vårt Land. Anmeldelsen hadde overskriften «Stort viktigere enn dette blir ikke kunsten» og Røed påpekte at «Charlotte Thiis-Evensen og Marie Sjøvold tar for seg såkalt «triste temaer», men resultatet er ofte forsonende og oppløftende.»

Videre skriver han:

“Døden er allmenn, den skjer alle, men erkjennelsen av den er alltid knyttet til noe konkret, et sted å se fra, en erfaring, noe Sjøvold reflekterer interessant rundt i sine bilder av blomster som er brukt i forbindelse med begravelser. […]

Blomstene åpner for et mulig fristed i det flettverket av konvensjoner og offisielle ritualer rundt døden som vi vanligvis er fanget i. Blomsterbildene og flere andre verk på utstillingen viser at vi aldri kan finne endelige svar når det gjelder vår egen sårbarhet, aldring og død, men at vi hele tiden må kretse tilbake til utgangspunktet og stille nye spørsmål. Etter hvert som vi beveger oss på livets vei, vil andre synsvinkler tvinge seg på.

Begravelsesblomst # 3 (2020)

Begravelsesblomstene er fotografert samme dag som bisettelsen fant sted. Deretter fulgte jeg deres forfall gjennom en uke, noen ganger enda lenger. Jeg fotograferte vekstens cellestruktur, men ville også se hvordan blomstens indre landskap endret seg i forråtnelsen. På leting etter noe jeg ikke visste hvordan så ut. Noe menneskelig i naturen. Noe gjenkjennelig i et landskap jeg enda ikke har opplevd. Kunne jeg finne eller skape fotografier som sa noe om de følelsene vi tillegger blomstene? Sorgen, savnet, sårbarheten og kjærligheten som bindes inn i buketter hver eneste dag. 

Verkene i Blomster er som hjertet skåret opp er fotografert med et mikroskop, som min mann Ludvig laget spesielt for dette arbeidet. Selve fotograferingen var et svært tidkrevende arbeid. Det du ser i fotografiene kan plasseres på et knappenålshode og hvert av de ferdige verkene er satt sammen av hundrevis av eksponeringer. Når jeg leter meg frem til et motiv og eksponerer, ser jeg kun en liten stripe av motivet skarpt. En antydning til det bilde. Det er først når jeg i en annen prosess “syr” sammen eksponeringene at bildets dybde kommer til syne. 

Så kjære deg, hvis du er i Trondheim mellom den 18.februar-20.mars 2022, ville jeg blitt så glad om du tok turen innom Dropsfabrikken. Eller kanskje du kjenner noen som kan ha interesse av å se Slutten? Fortell meg gjerne om din opplevelse. Jeg blir så glad for alle tilbakemeldinger, brev eller smser jeg får.  Utstillingen i Sandefjord Kunstforening ga både Charlotte og meg noen sterke og fine møter med dere som kom og så. Dere som fortalte om deres opplevelse av utstillingen. Dere som fant nye lag i dialogen mellom Charlotte og mine verk. Dere som tente lys, eller som gikk rundt i rommet i stillhet. Det var så utrolig berikende, så vi har valgt å ta med oss disse erfaringene inn i arbeidet med Slutten i Dropsfabrikken. 

Norwegian Art yearbook

“In my eyes, the presentation of Marie Sjøvold’s photo book The Practice of Presence was Le Book Club’s most refreshing element. Among other things, it was about the experience perspective that both the book and the installation of the book opened up for; a perspective that is strikingly unexplored in the photobook literature. ”

— Heidi Bahle Amundsen in Norwegian Art Yearbook 2020

Heidi Bahle Amundsen has written a really good text about the exhibition “Le Book Club” in the Norwegian Art Yearbook. The exhibition was shown at Fotogalleriet in Oslo January/February 2020, curated by the Norwegian artist Nina Strand and Paris-based duo Anna Planas and Pierre Hourquet. In five chapters unravelling over five weeks, the exhibition Le Book Club explored the photobook as an exhibition space.

From Heidi Bahle Amundsens text in Norwegian:

I mine øyne var presentasjonen av Marie Sjøvolds fotobok The Practice of presence Le Book Clubs mest forfriskende element. Det handlet blant annet om det erfaringsperspektivet som både boken og installasjonen av boken åpnet opp for; et perspektiv som er påfallende uutforsket i fotoboklitteraturen. Sjøvold bok består av fire publikasjoner i en boks, som hver beskriver nærværserfaringer fotografen hadde i løpet av et år med begrenset bruk av smarttelefon og sosiale medier. Dette nærværet i egen erfaringsverden ble speilet i publikums omgang med boka, siden fire ulike installasjoner av verket inviterte til fire ulike opplevelser. 

Blant annet ble man som leser invitert til å legge igjen hver av de fire delene av The Practice of Presence åpne på det oppslaget man hadde opplevd sterkest, som ble neste lesers inngang til prosjektet. Interessant nok var det ikke disse oppslagene som satt sterkest i meg etter utstillingen, men de som andre hadde åpnet for meg. Den erfaringen sier noe om betydningen av andre leseres blikk og meninger for leseropplevelsen.

From Heidi Bahle Amundsens text translated to English:

In my eyes, the presentation of Marie Sjøvold's photo book The Practice of Presence was Le Book Club's most refreshing element. Among other things, it was about the experience perspective that both the book and the installation of the book opened up for; a perspective that is strikingly unexplored in the photobook literature. Sjøvold book consists of four publications in one box, each of which describes the photographer's presence experiences during a year with limited use of smartphone and social media. This presence in one's own world of experience was reflected in the audience's interaction with the book, since four different installations of the work invited four different experiences.

Among other things, the reader was invited to leave each of the four parts of The Practice of Presence open on the post they had experienced most, which became the next reader's entrance to the project. Interestingly enough, it was not these postings that stood out the most in me after the exhibition, but the ones that others had opened for me. That experience says something about the importance of other readers' views and opinions for the reading experience.

Vårt Land: These are the ten best exhibitions

Kjetil Røed writes about this year's best exhibitions in Vårt Land and among them is Charlotte Thiis-Evensen and my exhibition «Slutten» at Sandefjord Kunstforening.

Read the article here:

https://www.vl.no/kultur/anmeldelse/2021/12/31/dette-var-arets-ti-beste-kunstutstillinger/

Read the full review here:

https://www.vl.no/kultur/anmeldelse/2021/10/17/anmeldelse-stort-viktigere-enn-dette-blir-ikke-kunsten/

He also writes about

Sissel Tolaas at Astrup Fearnley Museet

Eli Eines at Tenthaus Galleri

Bård Breivik på Bomuldsfabrikken

Heidi Bjørgan at Nitja senter for samtidskunst

Marthe Elise Stramrud at Sørlandets Kunstmuseum

Otobong Nkanga at Henie Onstad Kunstsenter

Tone Indrebø på Galleri Haaken

 Joar Nango at Nasjonalmuseet – Arkitektur

and the opening of The Munch Museum

Berlingske: Here they are! The best and most debated art exhibitions of the year

The duo exhibition "The past in front of me" that Astrid Kruse Jensen and I had at Fotografisk Center in Copenhagen has been nominated by Berlingske's art editor Birgitte Ellemann Höegh as one of the best exhibitions in Denmark in 2021. The exhibition is curated by Kristine Kern.

Thank you for the invitation and cooperation.

You can read the article here:

https://www.berlingske.dk/kunst/her-er-de-aarets-bedste-og-mest-omdiskuterede-kunstudstillinger

And the full review here:

https://www.berlingske.dk/kunst/der-er-noget-naer-magisk-paa-faerde-i-fotografisk-center

We are in very good company. The other nominated exhibitions are:

1. Efter stilheden – kunstens kvinder tager ordet at Statens Museum for Kunst

2. Rugile Barzdžiukaitė, Vaiva Grainyte and Lina Lapelytė: at Copenhagen Contemporary

3. Mamma Andersson: »Humdrum Days« at Louisiana

4. Trine Søndergaard: »Works« at Den Sorte Diamant

5. Anne Imhof: »Sex« at Statens Museum for Kunst

6. Laure Provoust: »Our elastic arm hold in tight through the clouds« at Kunsthal Charlottenborg

7. Marie Sjøvold og Astrid Kruse Jensen: »Fortiden foran mig« at Fotografisk Center

8. David Lynch: »Infinite Deep« at Nikolaj Kunsthal

9. »Kirchner og Nolde til diskussion« at Statens Museum For Kunst

10. Randi Jørgensen og Katrine Malinovsky at Kofoeds Skole

So nice that the exhibition can live on into 2022!

Review: Stort viktigere enn dette blir ikke kunsten by Kjetil Røed