DE KRØP INN I SIN FARS SØVN in Kristiansand Kunsthall (2016)

Med utstillingen De krøp inn i sin fars søvn (2016) ønsket jeg å lage et rom for refleksjon rundt flukt, minner, drømmer og traumer. Utstillingen tar for seg arv og minnenes fragmenterte og forgjengelige natur, som former hvem vi er og hva vi tror vi har vært med på.

Vi lever i en tid hvor vi daglig står overfor viktige spørsmål om hvordan vi skal ta imot mennesker på flukt til Norge og Europa. Jeg ville at denne utstillingen skulle være en bevisstgjøring og en påminnelse om at det ikke er lenge siden nordmenn, våre besteforeldre, var på flukt og ble satt i konsentrasjonsleirer. Jeg har forsøkt å lage et utstillingsrom hvor det kan være mulig å snakke om opplevelser som i farfars tid ble forsøkt fortrengt, men som allikevel kom til overflaten på natten og i søvnen. Utstillingen blir formidlet til blant andre skoleungdom og asylsøkere, noe jeg håper kan føre til kommunikasjon om denne tematikken på tvers av generasjoner, nasjonaliteter og bakgrunn.

Utstillingens verk er fotografier av min farfar fra 1945 (sannsynligvis tatt med selvutløser) og fotografier jeg har fotografert i de samme omgivelsene i 2016: i og rundt huset der min farfar bodde da han kom hjem fra konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland. Huset ble senere min fars hjem, og i dag er det hjemmet til min lille familie. Jeg har fotografert livet i dag, med min farfars opplevelser i Auschwitz-Birkenau i tankene. Bilder som ved første øyekast virker hverdagslige, men som sett i lys av hans minner kan oppleves på en helt annen måte. Som øyeblikk av fortidens fortrengte minner som kommer til overflaten. Fotografiene er montert i flere lag på glass og lyskasser rammet inn i eikerammer. Samme type rammer som utstillingens videoverk er rammet inn i. Disse tre videoverkene er filmet i Auschwitz-Birkenau, men her med tilnærmingen av å se stedet slik jeg, sammen med filmfotograf Patrik Säfström, opplevde det, to generasjoner senere.

Lyset i utstillingsrommet er avslått under utstillingen, så kun utelyset som kommer inn gjennom vinduene har en innvirkning på verkene. Om dagen, når rommet er lyst kan man så vidt skimte at det er baklys på verkene, mens på ettermiddagen, når lyset faller, blir også rommet mørkere og verkene trer frem på en helt annen måte. Lyset beveger seg også mellom verkene og skaper en tråd mellom generasjoner, sted og tid. Som et eksempel: Lysstripen i videoverket Block 11, Auschwitz (filmet ved Josef Mengeles kontor) , fortsetter ned i verket G.M.Brydesvei, Vollen et portrett av min far og meg, deretter fortsetter denne lysstripen ned i verket Der lyset lander. Lyset, historien og landskapet former på denne måten formasjonen av verk som går over den mørkeblå veggen.

På andre siden av rommet står det en stol. Når man setter seg i stolen kan man høre deler av intervjuene med min far og min farfars bestevenn og medfange i tyske og polske konsentrasjonsleire, Alf Knudsen. Lydinstallasjonen er bygget opp av mange små historier, som kan høres hver for seg eller i sin helhet. Tilfeldigheten av hva man hører vil også påvirke hvordan man leser foto/video installasjonen. Som et tilfeldig minne eller en drøm, som dukker opp fra vår underbevissthet og farger det vi ser.

IN PERSON

In Person (2011/2016) består av 8 videoverk som er montert i hver sin trekasse, som minner om den klassiske presentasjon av insekter som vi kjenner fra zoologisk museum. I Franz Kafkas novelle Forvandlingen (1915) våkner hovedpersonen en morgen opp, forvandlet til en bille og fremmedgjort fra sin familie. I videoverkene “In Person” forholder det seg omvendt. Jeg har fanget insekter, tatt de ut av sine naturlige omgivelser og filmet de våkne opp. I oppvåkningsprosessen oppfører de seg på en måte som gjør at de får menneskelige trekk, noe som gjør at man lett kan komme til å tillegge de følelser, intensjoner og tanker. Hver videoinstallasjon danner rammen for små fortellinger om søvn og oppvåkning, liv og død, hjelpeløshet og stille seier.

Insekter karakteriseres ved sin evne til å omdanne seg, og forvandlingstemaet går igjen på flere nivåer i prosjektet. Insektene er hele tiden ved å forvandle seg fra en tilstand til en annen – fra død til levende, fra sovende til våken, fra stillstand til bevegelse, fra fanget til fri – men også den motsatte vei: Når videoene går i loop, kan man også se det som om fluen, som nettopp har kommet seg på bena og har forlatt sitt fangenskap i insektkassen, et øyeblikk etter ligger hjelpeløs på ryggen. Avhengig av hvor i forløpet de enkelte videoene er når man ser ned i kassen, vil man dermed få en forskjellig opplevelse av historien.

Forvandling og overgangsfaser er temaer som går igjen i flere av mine bøker og utstillinger. Selv om In Person og De krøp inn i sin fars søvn er to separate prosjekter, er det nettopp denne tematikken som gjør at jeg stiller de ut side om side. De forteller begge om insektenes og menneskenes evige kamp for å overleve og evnen til å forvandle og tilpasse seg, på godt og på vondt.