Interview in Artscene Trondheim

Thank you Märit Aronsson for this interview in Artscene Trondheim:
https://artscene.no/

Marie Sjøvold and Charlotte Thiis-Evensen work on the basis of personal events. They have different methods, but share an interest in the transitions in life: between sleep and waking, childhood and adult life, and – as in the exhibition Slutten (The End) – life and death.

The End; life and death. They have worked together for five years. This is the second exhibition they are doing together, and a third is already planned. I met them at Dropsfabrikken.

Märit: How did your collaboration begin? 

 

Charlotte: The first time we met was when I was doing a reportage about sleep for the programme ‘Nasjonalgalleri’ on NRK. Marie was one of the artists I interviewed, and we connected well right away. I asked her and Arne Vinnem, another artist, about doing an exhibition together, at Kristiansand Kunsthall. That was in 2016, and the exhibition, which was given the name Oppvåkning (Awakening) –

was related to among other things sleep, but also to more existential themes.

 

Marie: I knew about Charlotte’s works, also before we began to work together. Working so close to your own life and the various experiences you have in phases of life is a universe I can recognise myself in. The ideas often come to us very intuitively, but we spend a long time, often several years,  working them up to what becomes the final project.

 

You both work on the basis of your own lives, and personal events?

 

M: Yes, there are many similarities, even though the expression is different. There can be transitional phases in life that trigger works. I use the camera as a tool to try to understand existential situations. Something changes; for example one person disappears and a new one appears. When my grandmother suffered from dementia, and at the same time I was very pregnant, I had an acute need to work with that. I use the camera to be there for moments, so I can understand a bigger totality afterwards. The works I create out of pure necessity are, I suppose, those that communicate best, where I have had a genuine need to tell a story. 

 

C: I’m very interested in everyday life here and now, and often think that after all, we all have to die, so it’s just a matter of making the most of life. It isn’t really that I am so afraid to die. 

You, Charlotte, work with documentary, for example in the programme ‘The Architect’s Home’ on NRK. What do you do to balance the documentary and the artistic? 

I work in very varied ways: short documentary films, TV programmes and abstract art films. I use the documentary toolbox as a method which in a way I distort here. How much of it I have experienced personally, the public doesn’t need to know. It may be about personal grief, but insofar as the work isn’t directly documentary, I hope it becomes more universal. 

When you work with death as a theme, it’s likely that in some sense that includes spirituality and religion. What attitude do you have to that in your work?

C: We have both worked with religious rituals. After all, the candlestick on the floor has a certain symbolism, and a direct association with the church interior. That an exhibition can function as a religious space is quite fine. But beyond that neither Marie nor I are particularly religious. 

M: It’s a natural association . I’m not religious, but I’m fascinated by symbolic acts in connection with crucial episodes in life. That you open the window when a person dies, for example. And I have photographed funeral flowers which are included in the exhibition as photographic sculptures. I was given free access to the flowers that had been thrown and spent a lot of time in the chapel in Asker Church. One day while I was standing with the agents from the funeral parlour waiting for a funeral to be over, one of them said to me: you know, death is very small part of my job, I work mostly with life. 

Are art and the exhibition space places where non-religious people can find comfort?

C: Yes, for me that space means a great deal. Both because I’m interested in architecture and because it is a space I can visit to find comfort and peace. And it’s interesting to go back to the art spaces and feel the various experiences you have, independently of the art that is shown there. I’m very fond of the Vigeland Museum, for example. There’s something atmospheric and timeless about it. 

 

M: Our works are open enough to play on a range of different emotions, and comfort can be one of them that can have an impact independently of the viewer’s references and history. For me I suppose quite honestly it’s often the case that I prefer to visit nature to seek comfort. 

 

Speaking of exhibition spaces, tell me about how you composed the exhibition!

 

C: We always make models of the exhibition space – here too. But this time we simply had to reject the original plan and begin all over again. There was something that just didn’t fit. Instead we have tried to engage the works in a clearer dialogue with one another than has been done before. We’ve had to take many works away to create a calmer composition. We like people to pause at a work rather than rush on to the next one. 

We work separately, with one exception, the work Due (Dove). It’s a photo of a dead pigeon that lay outside the Sandefjord Art Society. In that photograph we managed to capture the ambivalence we seek in our work. 

 

The theme is after all death, but we like to get some lightness into the exhibition too. That’s why we brought in a few older works, for example the videos with the ladies dancing with the exercise hoops. That makes it less of a one-track thing. 

 

As I understand it, this is your second exhibition together, and then comes another one, so they form a trilogy, one could perhaps say. For each exhibition you have also produced a book, which is a work of art in its own right. Can you talk about them? 

 

C: Yes, the next book and exhibition has a venue but not a title yet. It will take place in 2026, and by then we will have worked together for ten years. When we work with the books, each contributor is allowed to leave a clue that they send on to the next person. A bit like the paper chase games we played when we were small. We’re very interested in the way things move when you pass something on to someone else. It’s generous and fine to be together in something. 

 

Yes, the business with cycles is something that recurs. 

C: It’s great fun not knowing what it will become – there’s an unpredictabilty there. Cycles are very clear in nature, and we both have a lot of natural elements in our pictures. In nature there’s room for metaphors and ideas that can be understood immediately and don’t necessarily need to be explained so clearly.

M: The cycles recur in many of the projects. For example I’ve worked with the seasons throughout a whole year, with recurring periods of dark and light – the way nature is also present in us human beings as a kind of mental landscape. 

 

Can you tell me more about how you work? 

 

M: When I start a project I usually know what it will be about, and I lay down a clear framework for how I am to work with it. Within that framework I can permit myself to work very freely. At some point it may be that I have to reassesss the work and see whether the project has become something else. I try to let it develop. 

 

I feel so close to everything I lost began with me avoiding social media and my smartphone for a whole year. I wanted to get rid of distractions, like when you just pick up the mobile and scroll with no plan. Those times I had the impulse to pick up the phone on a whim, I picked up the camera instead. I registered the scene around me, and took a picture. That way I took control of my bad habit.

 

What happened when you weaned yourself off the smartphone and social media?

 

Gradually it became clear that it wasn’t about social media, or switching off, because I very quickly got used to not letting myself be distracted by my smartphone. It just took a couple of months. What happened was that I gained a different presence. That changed the way I see my surroundings, and the way I take photographs. Now it’s more about the great silence, the closeness to nature and to the people close to me, but that too requires silence, which becomes a magnifying glass for one’s own feelings. 

Norwegian Art yearbook

“In my eyes, the presentation of Marie Sjøvold’s photo book The Practice of Presence was Le Book Club’s most refreshing element. Among other things, it was about the experience perspective that both the book and the installation of the book opened up for; a perspective that is strikingly unexplored in the photobook literature. ”
— Heidi Bahle Amundsen in Norwegian Art Yearbook 2020

Heidi Bahle Amundsen has written a really good text about the exhibition “Le Book Club” in the Norwegian Art Yearbook. The exhibition was shown at Fotogalleriet in Oslo January/February 2020, curated by the Norwegian artist Nina Strand and Paris-based duo Anna Planas and Pierre Hourquet. In five chapters unravelling over five weeks, the exhibition Le Book Club explored the photobook as an exhibition space.

From Heidi Bahle Amundsens text in Norwegian:

I mine øyne var presentasjonen av Marie Sjøvolds fotobok The Practice of presence Le Book Clubs mest forfriskende element. Det handlet blant annet om det erfaringsperspektivet som både boken og installasjonen av boken åpnet opp for; et perspektiv som er påfallende uutforsket i fotoboklitteraturen. Sjøvold bok består av fire publikasjoner i en boks, som hver beskriver nærværserfaringer fotografen hadde i løpet av et år med begrenset bruk av smarttelefon og sosiale medier. Dette nærværet i egen erfaringsverden ble speilet i publikums omgang med boka, siden fire ulike installasjoner av verket inviterte til fire ulike opplevelser. 

Blant annet ble man som leser invitert til å legge igjen hver av de fire delene av The Practice of Presence åpne på det oppslaget man hadde opplevd sterkest, som ble neste lesers inngang til prosjektet. Interessant nok var det ikke disse oppslagene som satt sterkest i meg etter utstillingen, men de som andre hadde åpnet for meg. Den erfaringen sier noe om betydningen av andre leseres blikk og meninger for leseropplevelsen.

From Heidi Bahle Amundsens text translated to English:

In my eyes, the presentation of Marie Sjøvold's photo book The Practice of Presence was Le Book Club's most refreshing element. Among other things, it was about the experience perspective that both the book and the installation of the book opened up for; a perspective that is strikingly unexplored in the photobook literature. Sjøvold book consists of four publications in one box, each of which describes the photographer's presence experiences during a year with limited use of smartphone and social media. This presence in one's own world of experience was reflected in the audience's interaction with the book, since four different installations of the work invited four different experiences.

Among other things, the reader was invited to leave each of the four parts of The Practice of Presence open on the post they had experienced most, which became the next reader's entrance to the project. Interestingly enough, it was not these postings that stood out the most in me after the exhibition, but the ones that others had opened for me. That experience says something about the importance of other readers' views and opinions for the reading experience.

Berlingske: Here they are! The best and most debated art exhibitions of the year

The duo exhibition "The past in front of me" that Astrid Kruse Jensen and I had at Fotografisk Center in Copenhagen has been nominated by Berlingske's art editor Birgitte Ellemann Höegh as one of the best exhibitions in Denmark in 2021. The exhibition is curated by Kristine Kern.

Thank you for the invitation and cooperation.

You can read the article here:

https://www.berlingske.dk/kunst/her-er-de-aarets-bedste-og-mest-omdiskuterede-kunstudstillinger

And the full review here:

https://www.berlingske.dk/kunst/der-er-noget-naer-magisk-paa-faerde-i-fotografisk-center

We are in very good company. The other nominated exhibitions are:

  1. Efter stilheden – kunstens kvinder tager ordet at Statens Museum for Kunst

  2. Rugile Barzdžiukaitė, Vaiva Grainyte and Lina Lapelytė: at Copenhagen Contemporary

  3. Mamma Andersson: »Humdrum Days« at Louisiana

  4. Trine Søndergaard: »Works« at Den Sorte Diamant

  5. Anne Imhof: »Sex« at Statens Museum for Kunst

  6. Laure Provoust: »Our elastic arm hold in tight through the clouds« at Kunsthal Charlottenborg

  7. Marie Sjøvold og Astrid Kruse Jensen: »Fortiden foran mig« at Fotografisk Center

  8. David Lynch: »Infinite Deep« at Nikolaj Kunsthal

  9. »Kirchner og Nolde til diskussion« at Statens Museum For Kunst

  10. Randi Jørgensen og Katrine Malinovsky at Kofoeds Skole

So nice that the exhibition can live on into 2022!

Slutten // Opening speech at Sandefjord Kunstforening

Åpningstale til «Slutten» ved Sandefjord Kunstforening 9. oktober 2021

Der én ting slutter, begynner en annen.

I utstillingen «Slutten» møter vi to kunstnerskap, som har utviklet seg over tid og har hvert sitt særpreg, men som også har utviklet seg i samspill med hverandre. Når vi ser arbeidene utstilt sammen trer flere fellestrekk frem. Både Charlotte Thiis-Evensen og Marie Sjøvold er tett på hverdagen og knytter den til eksistensielle spørsmål: en kropp bryter overflaten og beveger seg inn i et ukjent rom; en datter snakker med sin far om hans uhelbredelige sykdom. Begge kunstnerskapene kjennetegnes også av et blikk for det poetiske i dagliglivet: Mønsteret i en furustamme; lyset som treffer en hånd (eller er det en flamme?) Arbeidene gir oss innblikk i menneskers liv. Og vi kjenner oss igjen.

Denne utstillingen er andre del i en trilogi, som startet med utstillingen «Oppvåkning». Det slår meg at den er blitt mer enn summen av to separate kunstnerskap. Den er blitt en samtale. Verkene snakker sammen, de kommenterer og utdyper hverandre. De gir hverandre nye lag.

Der jeg slutter, begynner du.

Samtalen mellom Charlotte og Marie startet for mer enn åtte år siden. Charlotte lagde en reportasje om søvn og intervjuet Marie. Jeg har latt meg fortelle at da intervjuet var ferdig, sa Charlotte: Jeg har fått en utstillingsplass, vil du stille ut sammen med meg? Og der startet samtalen dem imellom.

Flere års arbeid har ledet frem til denne utstillingen. Det handler om å utforske dokumentariske prosesser, utfordre tradisjonelle arbeidsmetoder og bli kjent med mennesker over tid: Komme nær de menneskelige erfaringene gjennom det kunstneriske arbeidet. Først var planen å stille ut i forskjellige rom, mer som to parallelle separatutstillinger. Så kom ideen om å blande verkene, og slik trer dialogene tydeligere frem.

I utstillingen har begge kunstnerne med arbeider fra ulike faser i kunstnerskapet. Et felles verk er også med, det første de har laget sammen: Et fotografi av en due. Og apropos det poetiske i hverdagen, duen fant de utenfor denne bygningen, på vei ut fra det første planleggingsmøtet her i Sandefjord kunstforening.

Verkene i utstillingen viser oss at slutten har mange ansikter. I noen er slutten en lengre, uunngåelig prosess, i andre en brå og uventet hendelse. Vi blir vitne til personlige utvekslinger om sykdom eller død. Andre verk peker på det språket vi mangler i møte med døden, de utforsker begravelsesblomster, de blomstene som skal si noe for oss når vi mangler ord. Andre igjen viser at elegansen og leken også hører alderdommen til, enten det består i å trene med rokkering i en grønn eng eller blåse enorme rosa tyggegummibobler. Vi får også se bevegelsene og forvandlingene som oppstår når noe avsluttes og noe nytt kan begynne. Som portrettene av gamle furustammer som oversettes til nye fremstillinger. I den gamle stammen ligger kimen til nye portretter. Eller kropper som beveger seg inn i ukjente rom, enten de bryter barrierer, eller driver mot noe de foreløpig ikke vet hva er. Slutten er en fase som bærer med seg nye begynnelser. Og med det nye syn på verden, og nye mulige fellesskap.

Dialogen mellom Charlotte og Marie har også ledet frem til en bok med tittelen Slutten. Omslaget er vårgrønt, boka har japansk binding og er håndsydd av kunstnerne selv. I boka har de invitert inn andre til samtalen: Eivind Hofstad Evjemo, Sverre Malling og Erik Pirolt. Dialogen blir en slags stafett, hvor hvert bidrag slutter med et spor til nestemann – en tekst, et fotografi, en tegning – noe å bygge videre på.

Der én slutter, tar den andre over.

Arbeidene i disse rommene får oss til å tenke over vår egen virkelighet. Og her kan enda en samtale begynne. Jeg ser for meg at fortellingene i denne utstillingen smelter sammen med våre egne, og lever videre i oss. Og når vi endrer oss, så ser jeg for meg at de endrer seg med oss.

Der én samtale slutter, kan en ny begynne.

Jeg er så glad for å få åpne denne utstillingen. Jeg er sikker på at den vil åpne for mange nye og givende samtaler. Tusen takk – og gratulerer!

Nina M. Schjønsby

Review in Berlingske by Birgitte Ellemann Höegh

I am so touched and grateful for this review in Berlingske by Birgitte Ellemann Höegh.

https://www.berlingske.dk/kunst/

“I Fotografisk Center udstiller to af Nordens stærkeste kunstfotografer, Astrid Kruse Jensen og Marie Sjøvold. Med et strejf af poetisk tristesse, dystre dybder og håbefulde momenter formår de to billedkunstnere at vække genkendelige erindringer fra vores nære eller familiære relationer.”
— BIRGITTE ELLEMANN HÖEGH
“Med et strejf af poetisk tristesse, dystre dybder og sine steder håbefulde momenter som fællesnævner bearbejder de tidslige forhold med inspiration fra den franske filosof Henri Bergsons idé om, at nutiden indeholdes i flere tider.

Det vil sige, at fortidens hændelser og fremtidens håb eller gru indkapsles i nutiden. I både nye værker, skabt til udstillingen, og tidligere, der er hentet op i lyset, giver de et fintfølende bud på, hvor afgørende vores fortid og fremtid er for den sindstilstand vi er i i nuet.”
— BIRGITTE ELLEMANN HÖEGH
F.C.08.jpg
“Sjøvolds værker er tætpakket med tolkbare øjeblikke, og jeg vil overlade det til dig selv at foretage slutninger eller genkendelsesprocesser. Det gælder også for Kruse Jensens værker. Alt andet vil være alt for anmassende, når det angår disse to antydningens mestre – udi erindringer, længsler og spor.”
— BIRGITTE ELLEMANN HÖEGH

Opening at Fotografisk Center

Thank you all for coming to the opening of our exhibition “The Past Ahead Of Me” at Fotografisk Center and to the artist talk the following day. It was such a special evening, and I want to share some pictures with you from the opening photographed by Troels Jeppe.

Thank you to OCA, Bergesenstiftelsen, Norsk Fotografisk Fond, Den Hielmstierne-Rosencroneske Stiftelse and Fritt Ord for supporting my work, production and travel for this exhibition.

Thank you to Norwegian Ambassador to Denmark Aud Kolberg for this opening speach (In Norwegian):

Kjære alle sammen

Endelig kan vi møtes til en nesten normal utstillingsåpning.

Som Kristine Kern nevnte er det to meget anerkjent kunstnere som i dag holder felles utstilling her på Fotografisk Center. En utstilling som jeg har gledet meg til å se helt siden jeg leste presentasjonen av Astrid Kruse Jensen og Marie Sjøvold.

De er begge blant de beste fotokunstnere i sine hjemland og de skaper begge stemninger som befinner seg et sted mellom virkelighet og fiksjon. De er også felles om å bruke temaer som kretser rundt hverdagslivet og eget liv, der de utforsker magien som er knyttet til fotografiets muligheter. 

Denne drømmeaktige virkelighet kan vi gjenkjenne i denne utstillingen, som har den både poetiske og filosofiske tittel «Fortiden foran meg». – En tittel som både uttrykker en oppsamling av personlige inntrykk og som viser til kontinuiteten i det fremtidige arbeidet.   

Fotokunst rommer også et tidsaspekt. Vi forholder oss til bilder overalt, enten på skjerm, mobil, reklameplakater eller i magasiner. Det meste er laget for å fange vår oppmerksomhet på et øyeblikks sekund. Her skiller fotokunsten seg markant fra andre fotografier. 

Fotokunst handler om omhyggelig bearbeiding av personlige inntrykk som gir tilskueren lyst til å fordype seg i bildet og fortolke det. Det er en personlig uttrykksform som kommer fra kunstnerens egen refleksjon i prosessen knyttet til bearbeidelsen av verket. Man kan si at kameraet og kameralinsen på mange vis er en forlengelse av fotokunstnerens kropp. 

Kunst og fotokunst har evnen til å utfordre beskueren til å tenke nytt via et bilde som er tolket gjennom en annens øyne. Vi lærer å lese og forstå verden på nye måter og den får oss til å reflektere over eget liv i et rom der ord og språk ikke når frem.

I de siste 20 år har det kommet et langt større fokus på fotokunsten. Internasjonale kunstsamlere kjøper opp og investerer, og verdens mest kjente kunstmuseer bygger opp sine fotokunstsamlinger. 

Når jeg nevner den kommersielle siden av kunstverdenen avslutningsvis, så er for minne om at en bærekraftig økonomi er viktig i alle kunstneres virke. Særlig er det et inntektsgap mellom kvinnelige og mannlige kunstnere. Det håper vi at utstillinger som denne  kan bidra til å rette opp på. 

Jeg har herved æren av å erklære utstillingen for åpen! Gled dere!

_TJ_0865.jpg

Thank you to Curator Kristine Kern for these wise words about the exhibition:

Time is a strange phenomenon. We regard it as forwardmoving, yet it has strands going back into the past. The French philosopher Henri Bergson saw the present as the sum of several temporalities, since the past is contained in the now by virtue of memory and the future by virtue of expectation. This understanding of time is an appropriate framework in which to view the present exhibition, where two visual artists meet and exchange views around important tracks in life.

The Past Ahead of Me is an exhibition featuring Astrid Kruse Jensen and Marie Sjøvold. Thema tically it revolves around closeness, family, frailty, grief and loss. The title of the exhibition is inspired by a translation of Marie Cardinal's Le passé empiété, but otherwise has no relation to the book. In this context the title refers to the fact that the past is always with us and is even sometimes a determinant of the present, understood in the sense that the past lays out a direc tion for the present and that the events of the past determine how we see our future.

At the exhibition The Past Ahead of Me the relations between time and events are more associative. And at the same time highly personal. Personal experience involves something universal. We can learn from one another's experiences and share other people's sorrows and joys. It is the same with the personal gaze, for example the photographer's. Her pictures are glimpses of a private world, and at the same time universal human observations we can all recognize.

When two photographers who share an interest in describing the fragility of life from an everyday poetic perspective meet, a special sensibility arises. It weaves the works in the exhibition toge ther and elevates the overall statement beyond the immediate melancholy. Sadness is seen here as a natural part of life, and as a catalyst for new perspectives. Here there is also room for beauty and poetry: a special light, a particular landscape or a gesture evokes memories or associations. Reminds us of something that was. Or may be a stimulus to seeing the world anew. With a new sensitivity. The exhibition goes close to life and creates a new, visual language with which one can say the unsaid, describe the wordless; a kind of poetics of sorrow that elevates itself above the literal and creates images of the emotions we often have difficulty expressing.

The Past Ahead of Me is a dialogue exhibition in which I have combined two photographers whose works I think have much in common and much to say to each other. When two artists' works meet, much more can arise in the dialogue than if one shows the works separately. At Foto grafisk Center we often find this type of exhibition more interesting than the classic, mono lithic solo exhibition and it is therefore a format we have used to curate several exhibitions and with which we will also work in the future. For the exhibition The Past Ahead of Me both artists have created new works with a focus on dialogue and what they have in common, thematically as well as formally. Apart from photography it has also resulted in other types of pictures as well as objects.

I would like to thank Astrid Kruse Jensen and Marie Sjøvold for fantastic cooperation where despite physical distance we have nevertheless succeeded in meeting in conversations not only about the exhibition but also about what is important here in life. Thanks also to the author Josefine Klougart for her fine contribution to this publication. To Copenhagen Photo Festival, of which the exhibition is a part, for fine cooperation. My thanks goes too to Morten Brohammer and the DGIByen's installation teams skilled installation of the exhibition.

Here at FC, special thanks to exhibition assistant Pauline Koffi Vandet, Kevin Broadbery for layout etc., the rest of the team have as usual made a great contribution. Thanks to The Norwegian Embassy in Copenhagen and all those who have supported the exhibition: Aage og Johanne LouisHansens Fond, The Obel Family Foundation, The Danish Arts Foundation, The Committee for Visual Art in Copenhagen, Copenhagen City Council, BeckettFonden, L F Foghts Fond, OCA, Bergesenstiftelsen, The Danish Tennis Foundation, Vesterbro Local Council, The HielmstierneRosencroneske Foundation, Norsk Fotografisk Fond and Fritt Ord.

Kristine Kern, Director, Fotografisk Center

Opening week Kunstrom SKOGEN

Kunstrom SKOGEN is over for this year, and we would like to thank everyone who has helped to make this exhibition into an unforgettable experience. More than 1,600 people have walked through the forest in the past week, with maps in hand, in search of art. They have also had the opportunity to experience dance, artist talks, music, performance, literature readings, art tours, fishing and the smell of Rams and mosquito spray. We at Kunstrom SKOGEN are so grateful for all the smiles and strong feedback you have given us, and it motivates us to do this again. We have had visits from audiences of all ages, and have experienced an openness in the meeting between nature, people and art.

Thanks to this year's talented, dedicated and inclusive artists: Jørund Aase Falkenberg, Jannik Abel, Magdalena Adelajda Kotkowska, Carsten Aniksdal, Joakim Blattmann, Marthe Berger Walthinsen, Hellelien: Thea Helle and Simen Enkerud Lien, Michiel Jansen, Yngvar Larsen, Humle Rosenkvist, Marie Sjøvold & Ludvig Friberg, Daniel Slått Vadseth & Boris Kourtoukov.

Thank you to all of you fantastic contributors who gave everything during the opening weekend and ahead of the exhibition: Culture producer Rita Rohdin Nyhuus, author Malin C.M. Rønning, musicians Almir Meskovic & Daniel Lazar, singers / performing artists Nina Mortvedt, Benedikte Kruse and Mai Elise Solberg in «Små Grå», dancer Ida Haugen, Tekstbyrået with Halvor Haugen and Nina Schjønsby, mediator Meera M. Kaur, author Cecilie Enger, gallery owner Vibeke Hermanrud, Lillian Støa, host / photographer Linnea Syversen, host / photographer Colin Wright, Jan Erik Smedhaugen (Asker Kulturhus), sound engineer Andreas Hoven Kjeldstad and angler Simen Blix Aaserud.

Thanks to our important supporters. Kunstrom SKOGEN would not have been possible without you: KORO, Viken Fylkeskommune, Fritt Ord, Asker Kommune, Kulturtanken, AS Søndre Nærsnes, Røyken Jazzforum and Asker Bibliotekene.

Foto Colin Wright og Linnea Syversen

Kunstrom SKOGEN er over for i år, og vi vil rette en stor takk til alle som har vært med på å gjøre denne utstillingen til en uforglemmelig opplevelse. Mer enn 1600 mennesker har vandret gjennom skogen den siste uken, med kart i hånden, på leting etter kunst. De har også hatt mulighet til å oppleve dans, kunstnersamtaler, musikk, performance, litteratur opplesning, kunstomvisning, fiske og lukten av ramsløk og myggspray. Vi i Kunstrom SKOGEN er så takknemlige for alle smil og sterke tilbakemeldinger dere har gitt oss, og det motiverer til å gjøre dette igjen. Vi har hatt besøk av publikum i alle aldre, og har opplevd en åpenhet i møtet mellom naturen, menneskene og kunsten.

Takk til årets dyktige, dedikerte og inkluderende kunstnere:

Jørund Aase Falkenberg, Jannik Abel, Magdalena Adelajda Kotkowska, Carsten Aniksdal, Joakim Blattmann, Marthe Berger Walthinsen, Hellelien: Thea Helle og Simen Enkerud Lien, Michiel Jansen, Yngvar Larsen, Humle Rosenkvist, Marie Sjøvold & Ludvig Friberg, Daniel Slåttnes og Elly Stormer Vadseth & Boris Kourtoukov.

Takk til alle dere fantastiske bidragsytere som ga alt under åpningshelgen og i forkant av utstillingen:

Kulturprodusent Rita Rohdin Nyhuus, forfatter Malin C.M. Rønning, musikere Almir Meskovic & Daniel Lazar, sangere/scenekunstnere Nina Mortvedt, Benedikte Kruse og Mai Elise Solberg i «Små Grå», danser Ida Haugen, Tekstbyrået med Halvor Haugen og Nina Schjønsby, formidler Meera M. Kaur, forfatter Cecilie Enger, gallerist Vibeke Hermanrud, Lillian Støa, vert/fotograf Linnea Syversen, vert/ fotograf Colin Wright, Jan Erik Smedhaugen (Asker Kulturhus), lydmann Andreas Hoven Kjeldstad og sportsfisker Simen Blix Aaserud.

Takk til våre viktige støttespillere. Kunstrom SKOGEN hadde ikke vært mulig uten dere:

KORO, Viken Fylkeskommune, Fritt Ord, Asker Kommune, Kulturtanken, AS Søndre Nærsnes, Røyken Jazzforum og Asker Bibliotekene.

Kunstrommet SKOGEN// Text by Nina M. Schjønsby og Halvor Haugen

Lukten etter regn

Tekst: Nina M. Schjønsby og Halvor Haugen

Man kunne dele verden inn i to typer steder: de man er i og de man er på.

Skogen hører til de stedene vi er i. Vi går inn i den, og den lukker seg om oss.
Går vi videre, åpner det seg stadig nye rom. Noen av disse rommene har navn alle kjenner. Typisk for dem er at de viser til åpninger, steder der trærne tynnes ut og lyset slipper inn: lysninger, glenner. Ellers er kanskje de tydeligste rommene steder der trærne viker for vann, ved myrer, bekker og tjern.

I skogen ved Nærsnes danner de to Nydammene et sentrum. På kartet ligner de avtrykket fra en sko: En hæl og et tåstykke. Dette er de sist anlagte isdammene i området, i en periode da folk langs indre Oslofjord var travelt opptatt med å fylle isskapene rundt om i Europa. I dag brukes den største dammen som skøytebane når vintrene er kalde nok. En sti slår en bue rundt dammene, og mellom dem ligger en jorddemning der man kan gå gjennom en strak korridor av trær. Strømmaster strekker en lang ledning diagonalt over vannet. På åssiden er det satt opp en gapahuk med ildsted og hagestoler. I dammene finnes det både brunørret, karpe og svartelistet solabbor. Skilt på norsk, polsk og engelsk forklarer at vannet er privat: Fiske forbudt. Skogens rom gjennomskjæres på kryss og tvers av grenser som er gått opp og merket av mennesker.

Men alle de andre rommene i skogen, hva skal man kalle dem og med hvilke språk?

1. Regn etter mange tørre dager En morgen i begynnelsen av mai

Ved stien her vi går er det blandingsskog, med et virvar av rotvelter og knekte grener. Fire store trær har gått over ende, og en høy furu lener seg truende over på siden, men står fortsatt med røttene i bakken.

Det er et tegn i tiden at naturopplevelser følges av vage bekymringer. Har vi noen gang sett så mange knekte stammer og rotvelter som i år? Skyldes det den ekstremt tørre sommeren for tre år siden, alt regnet og de voldsomme snøfallene i vinter?

Men i dag stryker bekymringen raskt forbi. Vi vender blikket ned og ser et frodig mylder av saftig, stjernespekket bjørnemose på undersiden av en eldre rotvelt. Stammen ligger ute i vannet, på vei mot å gå sakte i oppløsing. Det lukter varm jord. Det grønne som dekker hele den synlige delen av det døde treet, minner om alt det i skogen som ikke er trær. Underskogen, kjerr, lyng, vissent løv, røtter, insekter og kryp, sopp, bakterier, symbioser, parasitter. Alt det vrimlende livet som begynner der et annet liv slutter.

Når vi kommer tilbake tre uker senere, har det vokst frem en skogverden i miniatyr på rotveltens underside. Jorden rundt de løsnede røttene danner en lav, lang vegg, som nå gir næring til nye planter. Skudd fra ask, furu og bjørk, sammen med blåbærlyng, gjøksyre, hvitveis, bringebær og små kjuker.

2. Duskregn etterfulgt av tungt regn En formiddag i begynnelsen av mai

Skogen har til alle tider trukket til seg mennesker fordi den byr på nyttige ting – tømmer, spiselige planter og sopp, vilt og beitemarker. Eller som på Nærsnes, der skogen i mange år var arbeidsplassen til isskjærerne på dammene; isblokkene ble fraktet via en renne fra dammene og ned til båtene som ventet på fjorden.

Det er blitt vanlig å tenke at da man var direkte avhengig av naturen, satte man ikke pris på den rent estetisk. Skogsturismen begynner først på 1800-tallet. Den formålsløse vandringen, der veien er målet, er et biprodukt av naturuavhengige arbeidsregimer, alt det som gjør moderne fritid mulig. I Oslomarka kom den første oppmerkede turløypa i 1870, og i løpet av den første delen av 1900-tallet hadde det vokst frem et stort nett av markerte stier. Nettet har spredt seg videre utover til Asker og resten av landet, selv om stiene ikke er merket akkurat i denne delen av skogen på Nærsnes.

Men er det naivt å tenke at folk i tidligere tider også nøt naturen og skogen? Mellom skogsturene har vi sett på noen fotografier fra begynnelsen av 1900-tallet tatt av Thekla Resvoll, vår første kvinnelige professor i botanikk, og lillesøsteren Hanna Resvoll-Holmsen, som også var botaniker. For dem begge var skogen en arbeidsplass. Iført fotside kjoler stirrer de ned i en grøft, eller plukker vekster og noterer funn ved foten av et tre. Mens de kartla plantenes liv, tok de også bilder av lysets spill på skogbunnen, strutsevingenes spiraler og vinden som strøk over et parti med strå eller ga liv til grenene.

Tilbake i skogen rundt Nydammene passerer to joggere oss. De hilser (i Norge er som kjent hilsing blant fremmede et ganske pålitelige tegn på at man

befinner seg i naturen) og fortsetter å prate sammen, uten å la joggingen komme i veien for samtalen. Og hverken samtalen eller joggeturen står i veien for opplevelsen av skogen. Joggerne minner oss om at vi trekkes mot skogen fordi den alltid gir mer enn det vi kom dit for å finne. Og slik må det også ha vært for søstrene Thekla Resvoll og Hanna Resvoll-Holmsen. Selv om de først og fremst var på jobb i skogen, viser fotografiene deres et blikk for lysvirkninger og poetiske detaljer. Kanskje blandet også arbeidet seg med naturopplevelse for isskjærerne eller bønder på jakt etter vilt, ved eller bær.

3. Vinden har løyet, men regnet holder stand Morgen i midten av mai

Hvorfor er det så godt å være her i skogen? Et opplagt svar er stillhet, eller mer presist: fraværet av støy. Et annet er at den viser oss et enklere liv som tar oss nærmere vår menneskelighet (sånn omtrent uttrykker Nansen det). Et tredje svar, som kanskje forener begge de to første, kan være naturens harmoni. Men hva slags harmoni i så fall? Både 1800-tallets eksperimentelle psykologi og nyere kognitiv estetikk har vendt seg til naturen for å finne bekreftelse på menneskets preferanser for symmetri og regelmessighet. Man finner naturlover som forklarer varianter av «klassiske» idealer om balanse, likevekt, «stille storhet».

Det er lett å finne alt dette i skogen. Man plukker opp en blomst eller et blad og gjenkjenner beundrende mønstre og proporsjoner som finnes i menneskekroppen, i ornamenter, i arkitektur og billedkunst. Se på strutsevingens skudd nå i mai, bregnebladene ligger sammenfoldet inne i ytterdelen av stilken som krøller seg i en perfekt spiral. Eller se på mønsteret i skallet til en vinbergsnegle, som finnes her i skogen (spredt, etter sigende, fra Konglungen, dit Anker-familien fikk dem satt ut i kulinarisk øyemed) – tenk på det gylne snitt, på Mandelbrot-fraktaler. Og ingen farger skjærer deg i øynene – alt passer naturlig inn og «stemmer».

Et annet svar på hvorfor naturen gir oss ro og hvile, handler ikke om harmoni i seg selv, men heller om en uendelig variasjon, i yrende, myldrende mangfold. At ingenting er likt, ingenting helt rett, at ingenting gjentar seg. Naturen er antimonoton. Skogen er heller aldri lik seg selv.

4. Mørk kveld i mai

Skogen er også et sted hvor fantasiene våre vokser seg ville. Vi besjeler og befolker naturen med vesener som er vår verden fremmed, men som likevel ligner oss – folketroens huldre, alver, nøkker, troll (selv om troll teknisk sett bor i fjellet, møter man dem gjerne i skogen). Per Christen Asbjørnsen var en av pionerene i bruken av Oslomarka til friluftsliv. I Krokskogen fant han lise fra bylivet, men kjente også på «skogsangsten» (hvis man har gått i en tett skog alene i skumringen vet man hva han sikter til).

Hva er mer naturlig for oss mennesker enn å besjele naturen? Det skal så lite til før skogens omslutning slår over i noe truende. Et stemningsomslag kommer

snikende med mørkningen, og skogens former smelter sammen til nye likheter og ulikheter.

5. Gyllen sol bryter frem Ettermiddag i slutten av mai

Store norske leksikon har en artikkel om «lukten etter regn». Da vi leste den første gang, ble vi nesten rørt av den tørre beskrivelsen av et nært, sterkt sanselig fenomen. Artikkelen beskriver den karakteristiske angen av våt jord, som en gruppe australske forskere har gitt navnet «petrichor». Lukten skyldes særlig stoffet geosmin som frigjøres fra aktinobakteriene i jord og på planter via ørsmå vanndråper. De stiger opp i luften etter vannfallet og eksploderer, som boblene i et champagneglass.

Leksikonartikkelen stopper før den sanselige opplevelsen av lukten. Hva er den for oss som lukter den? Og hvordan kjennes den ut i akkurat denne skogen? Hvilke andre lukter finnes det her? Lukten av skog i regn og vind. Lukten av tørr jord i solskinn. Lukten av her, nå. En blanding av ting som lever og ting som råtner, det som fortærer og det som fortæres, en lukt som er frisk, dyp, mørk. Kjent, men ubestemmelig og rik. Et luktrom.

6. Ekko, ekko
Kveld i slutten av mai

Lyd skaper også rom. Blant annet fordi rom skaper lyd. Hunden bjeffer på en bekk, og stemmen hennes kastes tilbake av åssiden, med en tørr snert fra trestammene. (I gresk mytologi var vel Ekko forresten en skogsnymfe?). Nå bjeffer ikke hunden lenger av bekken, men svarer gjenlyden av sin egen stemme, som for henne (hunden) tilhører en innbilt artsfrende på andre siden av vannet. Ekko er rommets måte å snakke med oss på.

Nå i mai er luften full av kvitring, kraksing, triller og pip. Vi går gjennom en usynlig og stadig bevegelig vev av sang. I likhet med luktene skaper lydene en uendelig mangfoldig helhet, som likevel er kjent. Av og til kalles oppmerksomheten mot en detalj, og vi stopper opp og forsøker å sette navn på den: en hakkespett, en svarttrost eller en av de mange fuglene vi ikke kjenner sangen til. Fuglene synger – i Norden gjelder det nesten bare hannene – i den dobbelte hensikt å tiltrekke seg maker og markere revir; avhengig av om mottakeren er en hunn eller en annen hann, er hvert kvitter et advarende hold deg unna eller et lokkende kom til meg. Sangen trekker opp helt andre rom i skogen enn de vi kan sanse.

Fuglene synger friskt selv i regnet, men lydveven krymper litt og blir tettere. Utallige regndråper faller på utallige blader og kvister, drypper ned på andre blader og kvister og videre ned på stein, mose, vann: tikk, takk, sikk, sakk. Bekkene fylles opp til brusende småelver, mens stien forvandles til en rislende bekk. Nå er luktene annerledes og ikke fullt så rike. Det dufter friskt av blader og blomster – en grønn lukt – sammen med en mørk og litt bitter lukt av jord og vann. Diskant og bass.

7. Lys
Formiddag i slutten av mai

Vi skjærer av fra hovedstien og velger en smal sti inn i en tettere del av skogen. Når du sitter på huk, kan du kjenne en svak lukt fra ramsløk, som noen steder vokser side om side med parfymeduftende, giftig liljekonvall.
Vi balanserer på en morken stokk over en bekk. Også her har det falt flere trær. Skogen åpner seg, og vi ledes inn i et halvåpent rom av høye graner, på vei til å kunne kalles en lysning. Sollyset slippes inn og legger seg som flekker på flat skogbunn. Liggende stammer fra falne trær inviterer oss til å sitte ned. Vi sitter med ryggen til en liten røys av mosedekte steiner, kan det være en gravrøys, eller er det spor etter en tidligere rydning?

Det er blitt sommer. Sola varmer. Det lukter ... godt. Vi lar det bli med det. I noen uker nå har vi gått inn og ut av skogen ved Nærsnes, gjennom og forbi nisjer, korridorer og navnløse åpninger av lukt, lyd og lys. Hele tiden på jakt etter noe nytt vi kan notere oss og bringe videre. Men det finnes grenser for hvor langt man skal gå i skildringen av lukten etter regn, eller lyden av regn og fuglesang, før man tar friskheten fra det man beskriver.

Denne teksten er tenkt som et løst tegnet kart for dem som vil gå inn i denne skogen, som ligger der, åpen for alle, og som er lagt åpen på nye måter av kunstnerne som viser arbeidene sine her i disse junidagene. For vår del er det på tide å dra hjem og renskrive de siste rundene med plein air-notater. Vi glemte kurven i bilen, men tar med oss noen buketter med gjøksyre og ramsløkblader og putter dem forsiktig i jakkelommene. Det minner oss om enda en grunn til at skogen er et godt sted å være: Vi vet at vi ikke kan gi skogen noen ting av det den trenger. Det eneste vi kan gjøre, er å ta imot uten å ta for mye.

Portraits // Kunstrom SKOGEN

Jeg har hatt gleden av å fotografere kunstneren til utstillingen Kunstrom Skogen i deres atelier og nære omgivelser. Jannik Abel har filmet de og deres atelier. Her kan du se mer bak kullissene og lese kunstnerens tanker: www.instagram.com/kunstrom.art

Artist Talk at Bergen Art Book Fair

Link to the digital event: https://www.facebook.com/events/717905332205808

18:00 Artist talk: Marie Sjøvold

Marie Sjøvold (f. 1982), is a Norwegian artist based in Oslo, that work with photography, photo books and video. In this talk she will present some of her earlier publication works, and the latest book THE PRACTICE OF PRESENCE that was specially made for the exhibition Le Book Club at Fotogalleriet in Oslo in 2020

mariesjovold.no

18:45 Q&A with Marie Sjøvold

Exhibition // Photobooks of Norway

My books Midnight Milk and Oppvåkning was a part of Photobooks from Norway in Århus, Denmark.

Open October the 1st-4th as part of Photo Book Week Århus.

The exhibition Photobooks from Norway is curated by Nina Worren, NW Gallery.

Books on display:

Terje Abusdal, Radius 5oo metres, Journal, 2015

Morten Andersen, Fast City, Forlaget Fotografi, Ed. 2 2019

Hedevig Anker, Randsoner/Border zones, Lillehammer Kunstmuseum/Teknisk Industri 2016 Jonas Bendiksen, Det siste Testamente/The last testament, Press Forlag, 2017

Margareta Bergman, Being Transported, Multipress 2017 Buene/Vinnem/KLougart/Thiis-Evensen/Sjøvold, Oppvåkningen, eget forlag, 2017 Fjellestad/Greve, Starman – Sophus Tromholt photographs 1882-83, Press Forlag, 2019 Åsne Eldøy, Minerale Relasjoner/Mineral Relations, Topos, 2018

Tomas Espedal, Mitt Privatliv/My private life, Gyldendal Norsk Forlag, 2014

Espen Gleditch, Friedrich You are being Observed, Artist Book, 2010

Katinka Goldberg, Surfacing, Journal 2011

Damian Michal Heinisch, 45, Dummy (unique), 2018

Camilla Jensen, Quantum, Schilt Publishing, 2018

Kåre Kivijärvi, Fotografier 1956-1991/Photographs 1956-1991, Press 2017

Mariken Kramer, The eyes that fix you in a formulated phrase, Multipress 2018

Line Bøhmer Løkken, Immersed in stone, Multipress, 2018

Elisabeth Meyer, Reports from the world 1920-1950, Press Forlag 2013

Eline Mugaas, Album, Primary Information/Teknisk Industri, 2014

NJP, Journal of Norwegian Photography #4, 2019

Maria Pasenau, The hoplesness of Being alive, selfpublished, 2019

Torbjørn Rødland, Confabulations, Mack Books, 2016

Tom Sandberg, Nyere arbeider/Newer works, Lillehammer Kunstmuseum, 2011

Marie Sjøvold, Midnight Milk, Journal, 2015

Nina Strand, Dr. Strand, Journal 2015

Jo Straube, Det Norske Biblioteket/The Norwegian Library, Bergen Kjøtt Publishing, 2019

Sara Skorgan Teigen, Fractal State of Being, special edition of 25, Journal 2014

2° Ingrid Eggen/3° Verena Winkelmann/8° Christina Leithe H./11° Vibeke Tandberg/16° Marte Aas/24° Clare Strand, selected from the Angle series, Multipress, 2014-2018

Extra:

Uncertein States/Scandinavia, Issue 10 and 11

Line Bøhmer Løkken, Skygger I Vann/Shadows in water, Multipress, 2018