SIRKELEN UAVSLUTTET
Tale til Charlotte Thiis-Evensen og Marie Sjøvold ved åpningen av Slutten på Kunstplass Oslo, 19. mai 2022
Av John Erik Riley
En av de mest brukte klisjeene om fotografi, er at kameraet fanger lyset.
Men vel så ofte fanger fotografen det vi ikke er i stand til å begripe: fraværet av et svar, av en rød tråd i fortellingen, mangelen på en tydelig årsak til begivenhetenes gang. Det er også grunnen til at vi fotograferer, ikke utelukkende for å skildre, men for å få fram opplevelsen av å være ute av stand til å fange alt, illustrere den menneskelige erfaringen av å se klart og likevel famle etter mening.
Kameraet viser et øyeblikk, men tiden fortsetter å løpe, uavhengig av bildet og fotografens egne ønsker og behov. Før de fleste bildene ble distribuert på nettet, var hvert bidrag et dødsarkiv, for å ta i bruk Susan Sontag, det oste av fortid og lengsel. Mens fotografier i dag er oftere et uttrykk for nået, for det som nettopp har skjedd, før de brått blir erstattet av nye øyeblikksbilder. Altså er motivene en del av strømmen og den umiddelbare tidsfølelsen; det er som om de bader i et hav av lys.
De gode middagene, vennesamlingene, familieferiene, er så mange at det blir vanskelig å skille den ene stunden fra den andre, før de brått erstattes av nye, tilsvarende stunder, laget av andre med et sterkt uttrykksbehov. Mengden er med på å viske bort detaljene i hvert enkelttilfelle, blant annet fordi individet er allestedsnærværende og evig kringkastende. Bildene inngår i den samme hvite energien, er stråler som øker lysstyrken i opphopning av motiver. I lyset får vi øye på det meste, og dermed ser vi langt mindre enn vi tror.
I en slik situasjon må fotografen – fotografen som vil noe mer enn bare å si «dette skjedde» eller «slik var det» – utforske erfaringer som ikke så lett lar seg formidle. Fotografiene må invitere oss inn, men også forstyrre oss – være forstyrrende åpne, på en produktiv og meningssøkende måte – ved at de formidler et mørke som er vanskelig å overse eller redusere. Slik blir slutten noe annet enn slutten, ikke bare en enkel oppsummering, men begynnelsen på noe annet.
Hva slags begynnelse?
Blant annet at vi fordyper oss i verkene, forsøker å finne spor av oss selv i dem. At vi ser dem i sammenheng med våre egne kamper med tiden, de være seg små eller store. Charlotte Thiis-Evensens videoverk «Adrift» viser vann som strømmer, regndråper som treffer vannflaten, og vi forstår at det er tidens elv vi ser. Underveis dukker mennesker opp og blir borte, ansikter og kropper blafrer forbi som minner eller drømmer. Altså viser videoen hva som skjer med alt og alle, hvordan det flyter av gårde, blir borte for oss.
Men det skjer noe annet også, om man er oppmerksom på skjermen en stund. De samme scenene gjentar seg, slik de ofte gjør i videokunst. Umiddelbart er det lett å tenke at gjentakelsen i dette tilfellet er et bilde på fotografiets tradisjonelle funksjon, før kameraet havnet i lomma og ble koblet til nettverket: Videoen viser tidens elv, som sagt, men det er den samme elven vi ser, igjen og igjen. Vannet og menneskene fryses fast, selv om de er i bevegelse. Gjentakelsen foreviger dem.
I «Adrift» blir vi oppfordret til å studere tidens gang, men kunsteren fører oss også inn i en tilstand av stille kontemplasjon, fordi vi får blikket til noen som ser menneskene og verden ovenfra. Vi får en fortrøstningsfull avstand til menneskene som flyter forbi, også fordi videoens loop er – i galleriets sammenheng – evigvarende. Resultatet er en undring som kunne ha virket distansert og kjølig, men heller har motsatt effekt. Vi føler ømhet for det vi ser, kobler forgjengeligheten i videoen til vår egen sårbarhet.
Enhver som er innom Sjøvolds og Thiis-Evensens Slutten vil merke seg at kombinasjonen av bilder og video bærer preg av sorgarbeid – over mer enn bare det generelle faktum at hvert øyeblikk forsvinner, hver erfaring er tidsbegrenset.
Som alle som har sørget vet, er gjentakelsen en sentral del av tapserfaringen. Det merkes naturligvis i alt rundt den ritualiserte avskjeden med den avdøde, der mange av de samme sangene, frasene og gestene går igjen. For den som sørger, er gjentakelsen også en mental og kroppslig erfaring. De samme minnene dukker opp, går i ring i hodet. Og til de oppmerksomme besøkende forteller man historien om dødsfallet igjen og igjen, gjentar detaljene, som om man fortsatt arbeider med å begripe at begivenhetene har funnet sted.
Sorgen kan beskrives som en serie ekkolyder, mens gjentakelsen er et forsøk på å bearbeide sorgens insisterende rytmer, kanskje selv få makt over dem. Man kan ikke endre det som har skjedd, ekkoet vil alltid være der – er like virkelig som pulsslagene i tinningen til den sørgende – men det er mulig å synge med, på sin egen måte, utforme en individuell forståelse av det, som kan gjøre det lettere å leve videre. Hva er kunst, annet enn dette: Sorg forvandlet til skjønnhet.
Hvilken sorg – eller hvilke sorger – som har ført Sjøvold og Thiis-Evensen sammen, og fått dem til å lage akkurat denne Slutten, vet vi ikke. Det roper ikke verkene høyt om; vi får selvbiografiske glimt, men de er få. I stedet må vi selv lete etter meningen. Dette litt dunkle, litt famlende og søkende aspektet ved prosjektet, kunne ha vært en svakhet, men blir i Slutten en stor styrke. For Slutten gir oss plass. Den inviterer oss inn, gir oss pusterom, og mulighet for stille refleksjon, slik at vi ser våre egne erfaringer i et nytt lys.
Eller: Vi ser dem i et nytt mørke.
Slutten er å forstå hva vi har vært og hvem som er borte, men også hva vi etterlater oss. Et sjøvoldsk fotografi tatt under vann viser en kropp i bevegelse, det ser i alle fall ut til å være noen som har stupt ned i vannet, og i motivet er det lett å se forbindelsen til Thiis-Evensens Adrift. Men denne gangen er kroppen nesten usynlig for oss, dekket som det er av lag med hvite bobler.
Det er heller ikke lett å vite om mennesket i bildet er på vei opp eller ned. Boblene må ha blitt dannet av kroppens tyngde, men øyeblikket da den brøt overflaten ligger bak oss. Kroppen flyter i billedflaten, midt mellom to tilstander. Først da blikket vendes til de to rundingene like ved, sirkelformede rammer som i seg selv minner om bobler, ser vi formen i vannet med nye øyne. Mønsteret i vannet kobles til Sjøvolds nærbilder av blomster og planter som dør eller visner – og vice versa.
Blomstene det er snakk om har blitt brukt i forbindelse med begravelser, men har nå mistet sin opprinnelige funksjon. Det er da fotografen fatter interesse for dem, og avbilder dem med den karakteristiske blandingen av dunkelhet, undring og intim nærhet som kjennetegner Sjøvolds kunstnerskap. Og det er naturligvis ettertiden vi ser, hvordan de levende vekstene som vi bærer med oss inn i kirken eller til graven også møter sine endelikt. Sjøvolds kameraarbeid får oss til å se dette visnede håpet med nye øyne.
Bildene kunne ha stått som en kommentar til det absurde i våre ritualer, hvordan også de er forgjengelige, for ikke å si desperate, og dermed meningsløse. Det samme kunne man ha sagt om det krøllede fotografiet; her ser vi hvordan hvert forsøk på kunst forsvinner eller blir ødelagt. Og disse aspektene er muligens tilstede i verkene. Men i Slutten er slutten aldri slutten. Her er det umulig å finnes punktet der sirkelen sluttes.
Den ene assosiasjonen fører til den andre. Enkeltelementene spiller på hverandre på en fruktbar måte. En boble i vannet får oss til å tenke på en ramme. Og rammen avgrenser ikke, men minner snarere om et kuøye, et vindu.
I Sluttens gjentakelser finnes det trøst. Det finnes liv. Energi. Derfor oppfatter jeg bildet av kroppen under vann, omgitt av bobler, som et ideal snarere enn en innvending. Det er en oppfordring om å finne balansepunktet, punktet midt i mellom tyngde og oppdrift, oppsøke opplevelsen av å være vektløs. For det å skape noe, i alle fall noe så vakkert og gripende som Slutten, har noe av dette vektløse ved seg. Man er dratt ned av sorgen, omgitt av mørket, og så forflytter man seg oppover, mot lyset. Eller gjennom galleridøren, mot våren.
Vekslingen mellom ytterpunktene trenger heller ikke å være lammende. En befriende blanding av humor og alvor finner jeg i et videoverk som også byr på gjentakelser. Vi presenteres for tre skjermer. Midt i triptykonet befinner en eldre kvinne seg. Dansen hennes virker forsiktig, iscenesatt på en vennlig måte. Til venstre og høyre står to andre kvinner og danser med hver sin rokkering, gjør de karakteristiske bevegelsene som er forbundet med seksualitet, men også med ungdom og uskyld.
I virkeligheten er dansen for lengst slutt, det skjønner alle som følger med på videoene. Det er heller ikke utenkelig at innspillingen bød på fysiske utfordringer, at kvinnene kun holdt på en liten stund. Men på skjermen overskrider de tiden og alderdommen. Sirklene omkranser kvinnene, og kvinnene holder dem i bevegelse. De danser en stund, vrikker på kroppen, før de mister rytmen, stanser, og rokkeringen detter ned.
Nok en slutt. Nok en begynnelse.
