Lukten etter regn
Tekst: Nina M. Schjønsby og Halvor Haugen
Man kunne dele verden inn i to typer steder: de man er i og de man er på.
Skogen hører til de stedene vi er i. Vi går inn i den, og den lukker seg om oss.
Går vi videre, åpner det seg stadig nye rom. Noen av disse rommene har navn alle kjenner. Typisk for dem er at de viser til åpninger, steder der trærne tynnes ut og lyset slipper inn: lysninger, glenner. Ellers er kanskje de tydeligste rommene steder der trærne viker for vann, ved myrer, bekker og tjern.
I skogen ved Nærsnes danner de to Nydammene et sentrum. På kartet ligner de avtrykket fra en sko: En hæl og et tåstykke. Dette er de sist anlagte isdammene i området, i en periode da folk langs indre Oslofjord var travelt opptatt med å fylle isskapene rundt om i Europa. I dag brukes den største dammen som skøytebane når vintrene er kalde nok. En sti slår en bue rundt dammene, og mellom dem ligger en jorddemning der man kan gå gjennom en strak korridor av trær. Strømmaster strekker en lang ledning diagonalt over vannet. På åssiden er det satt opp en gapahuk med ildsted og hagestoler. I dammene finnes det både brunørret, karpe og svartelistet solabbor. Skilt på norsk, polsk og engelsk forklarer at vannet er privat: Fiske forbudt. Skogens rom gjennomskjæres på kryss og tvers av grenser som er gått opp og merket av mennesker.
Men alle de andre rommene i skogen, hva skal man kalle dem og med hvilke språk?
1. Regn etter mange tørre dager En morgen i begynnelsen av mai
Ved stien her vi går er det blandingsskog, med et virvar av rotvelter og knekte grener. Fire store trær har gått over ende, og en høy furu lener seg truende over på siden, men står fortsatt med røttene i bakken.
Det er et tegn i tiden at naturopplevelser følges av vage bekymringer. Har vi noen gang sett så mange knekte stammer og rotvelter som i år? Skyldes det den ekstremt tørre sommeren for tre år siden, alt regnet og de voldsomme snøfallene i vinter?
Men i dag stryker bekymringen raskt forbi. Vi vender blikket ned og ser et frodig mylder av saftig, stjernespekket bjørnemose på undersiden av en eldre rotvelt. Stammen ligger ute i vannet, på vei mot å gå sakte i oppløsing. Det lukter varm jord. Det grønne som dekker hele den synlige delen av det døde treet, minner om alt det i skogen som ikke er trær. Underskogen, kjerr, lyng, vissent løv, røtter, insekter og kryp, sopp, bakterier, symbioser, parasitter. Alt det vrimlende livet som begynner der et annet liv slutter.
Når vi kommer tilbake tre uker senere, har det vokst frem en skogverden i miniatyr på rotveltens underside. Jorden rundt de løsnede røttene danner en lav, lang vegg, som nå gir næring til nye planter. Skudd fra ask, furu og bjørk, sammen med blåbærlyng, gjøksyre, hvitveis, bringebær og små kjuker.
2. Duskregn etterfulgt av tungt regn En formiddag i begynnelsen av mai
Skogen har til alle tider trukket til seg mennesker fordi den byr på nyttige ting – tømmer, spiselige planter og sopp, vilt og beitemarker. Eller som på Nærsnes, der skogen i mange år var arbeidsplassen til isskjærerne på dammene; isblokkene ble fraktet via en renne fra dammene og ned til båtene som ventet på fjorden.
Det er blitt vanlig å tenke at da man var direkte avhengig av naturen, satte man ikke pris på den rent estetisk. Skogsturismen begynner først på 1800-tallet. Den formålsløse vandringen, der veien er målet, er et biprodukt av naturuavhengige arbeidsregimer, alt det som gjør moderne fritid mulig. I Oslomarka kom den første oppmerkede turløypa i 1870, og i løpet av den første delen av 1900-tallet hadde det vokst frem et stort nett av markerte stier. Nettet har spredt seg videre utover til Asker og resten av landet, selv om stiene ikke er merket akkurat i denne delen av skogen på Nærsnes.
Men er det naivt å tenke at folk i tidligere tider også nøt naturen og skogen? Mellom skogsturene har vi sett på noen fotografier fra begynnelsen av 1900-tallet tatt av Thekla Resvoll, vår første kvinnelige professor i botanikk, og lillesøsteren Hanna Resvoll-Holmsen, som også var botaniker. For dem begge var skogen en arbeidsplass. Iført fotside kjoler stirrer de ned i en grøft, eller plukker vekster og noterer funn ved foten av et tre. Mens de kartla plantenes liv, tok de også bilder av lysets spill på skogbunnen, strutsevingenes spiraler og vinden som strøk over et parti med strå eller ga liv til grenene.
Tilbake i skogen rundt Nydammene passerer to joggere oss. De hilser (i Norge er som kjent hilsing blant fremmede et ganske pålitelige tegn på at man
befinner seg i naturen) og fortsetter å prate sammen, uten å la joggingen komme i veien for samtalen. Og hverken samtalen eller joggeturen står i veien for opplevelsen av skogen. Joggerne minner oss om at vi trekkes mot skogen fordi den alltid gir mer enn det vi kom dit for å finne. Og slik må det også ha vært for søstrene Thekla Resvoll og Hanna Resvoll-Holmsen. Selv om de først og fremst var på jobb i skogen, viser fotografiene deres et blikk for lysvirkninger og poetiske detaljer. Kanskje blandet også arbeidet seg med naturopplevelse for isskjærerne eller bønder på jakt etter vilt, ved eller bær.
3. Vinden har løyet, men regnet holder stand Morgen i midten av mai
Hvorfor er det så godt å være her i skogen? Et opplagt svar er stillhet, eller mer presist: fraværet av støy. Et annet er at den viser oss et enklere liv som tar oss nærmere vår menneskelighet (sånn omtrent uttrykker Nansen det). Et tredje svar, som kanskje forener begge de to første, kan være naturens harmoni. Men hva slags harmoni i så fall? Både 1800-tallets eksperimentelle psykologi og nyere kognitiv estetikk har vendt seg til naturen for å finne bekreftelse på menneskets preferanser for symmetri og regelmessighet. Man finner naturlover som forklarer varianter av «klassiske» idealer om balanse, likevekt, «stille storhet».
Det er lett å finne alt dette i skogen. Man plukker opp en blomst eller et blad og gjenkjenner beundrende mønstre og proporsjoner som finnes i menneskekroppen, i ornamenter, i arkitektur og billedkunst. Se på strutsevingens skudd nå i mai, bregnebladene ligger sammenfoldet inne i ytterdelen av stilken som krøller seg i en perfekt spiral. Eller se på mønsteret i skallet til en vinbergsnegle, som finnes her i skogen (spredt, etter sigende, fra Konglungen, dit Anker-familien fikk dem satt ut i kulinarisk øyemed) – tenk på det gylne snitt, på Mandelbrot-fraktaler. Og ingen farger skjærer deg i øynene – alt passer naturlig inn og «stemmer».
Et annet svar på hvorfor naturen gir oss ro og hvile, handler ikke om harmoni i seg selv, men heller om en uendelig variasjon, i yrende, myldrende mangfold. At ingenting er likt, ingenting helt rett, at ingenting gjentar seg. Naturen er antimonoton. Skogen er heller aldri lik seg selv.
4. Mørk kveld i mai
Skogen er også et sted hvor fantasiene våre vokser seg ville. Vi besjeler og befolker naturen med vesener som er vår verden fremmed, men som likevel ligner oss – folketroens huldre, alver, nøkker, troll (selv om troll teknisk sett bor i fjellet, møter man dem gjerne i skogen). Per Christen Asbjørnsen var en av pionerene i bruken av Oslomarka til friluftsliv. I Krokskogen fant han lise fra bylivet, men kjente også på «skogsangsten» (hvis man har gått i en tett skog alene i skumringen vet man hva han sikter til).
Hva er mer naturlig for oss mennesker enn å besjele naturen? Det skal så lite til før skogens omslutning slår over i noe truende. Et stemningsomslag kommer
snikende med mørkningen, og skogens former smelter sammen til nye likheter og ulikheter.
5. Gyllen sol bryter frem Ettermiddag i slutten av mai
Store norske leksikon har en artikkel om «lukten etter regn». Da vi leste den første gang, ble vi nesten rørt av den tørre beskrivelsen av et nært, sterkt sanselig fenomen. Artikkelen beskriver den karakteristiske angen av våt jord, som en gruppe australske forskere har gitt navnet «petrichor». Lukten skyldes særlig stoffet geosmin som frigjøres fra aktinobakteriene i jord og på planter via ørsmå vanndråper. De stiger opp i luften etter vannfallet og eksploderer, som boblene i et champagneglass.
Leksikonartikkelen stopper før den sanselige opplevelsen av lukten. Hva er den for oss som lukter den? Og hvordan kjennes den ut i akkurat denne skogen? Hvilke andre lukter finnes det her? Lukten av skog i regn og vind. Lukten av tørr jord i solskinn. Lukten av her, nå. En blanding av ting som lever og ting som råtner, det som fortærer og det som fortæres, en lukt som er frisk, dyp, mørk. Kjent, men ubestemmelig og rik. Et luktrom.
6. Ekko, ekko
Kveld i slutten av mai
Lyd skaper også rom. Blant annet fordi rom skaper lyd. Hunden bjeffer på en bekk, og stemmen hennes kastes tilbake av åssiden, med en tørr snert fra trestammene. (I gresk mytologi var vel Ekko forresten en skogsnymfe?). Nå bjeffer ikke hunden lenger av bekken, men svarer gjenlyden av sin egen stemme, som for henne (hunden) tilhører en innbilt artsfrende på andre siden av vannet. Ekko er rommets måte å snakke med oss på.
Nå i mai er luften full av kvitring, kraksing, triller og pip. Vi går gjennom en usynlig og stadig bevegelig vev av sang. I likhet med luktene skaper lydene en uendelig mangfoldig helhet, som likevel er kjent. Av og til kalles oppmerksomheten mot en detalj, og vi stopper opp og forsøker å sette navn på den: en hakkespett, en svarttrost eller en av de mange fuglene vi ikke kjenner sangen til. Fuglene synger – i Norden gjelder det nesten bare hannene – i den dobbelte hensikt å tiltrekke seg maker og markere revir; avhengig av om mottakeren er en hunn eller en annen hann, er hvert kvitter et advarende hold deg unna eller et lokkende kom til meg. Sangen trekker opp helt andre rom i skogen enn de vi kan sanse.
Fuglene synger friskt selv i regnet, men lydveven krymper litt og blir tettere. Utallige regndråper faller på utallige blader og kvister, drypper ned på andre blader og kvister og videre ned på stein, mose, vann: tikk, takk, sikk, sakk. Bekkene fylles opp til brusende småelver, mens stien forvandles til en rislende bekk. Nå er luktene annerledes og ikke fullt så rike. Det dufter friskt av blader og blomster – en grønn lukt – sammen med en mørk og litt bitter lukt av jord og vann. Diskant og bass.
7. Lys
Formiddag i slutten av mai
Vi skjærer av fra hovedstien og velger en smal sti inn i en tettere del av skogen. Når du sitter på huk, kan du kjenne en svak lukt fra ramsløk, som noen steder vokser side om side med parfymeduftende, giftig liljekonvall.
Vi balanserer på en morken stokk over en bekk. Også her har det falt flere trær. Skogen åpner seg, og vi ledes inn i et halvåpent rom av høye graner, på vei til å kunne kalles en lysning. Sollyset slippes inn og legger seg som flekker på flat skogbunn. Liggende stammer fra falne trær inviterer oss til å sitte ned. Vi sitter med ryggen til en liten røys av mosedekte steiner, kan det være en gravrøys, eller er det spor etter en tidligere rydning?
Det er blitt sommer. Sola varmer. Det lukter ... godt. Vi lar det bli med det. I noen uker nå har vi gått inn og ut av skogen ved Nærsnes, gjennom og forbi nisjer, korridorer og navnløse åpninger av lukt, lyd og lys. Hele tiden på jakt etter noe nytt vi kan notere oss og bringe videre. Men det finnes grenser for hvor langt man skal gå i skildringen av lukten etter regn, eller lyden av regn og fuglesang, før man tar friskheten fra det man beskriver.
Denne teksten er tenkt som et løst tegnet kart for dem som vil gå inn i denne skogen, som ligger der, åpen for alle, og som er lagt åpen på nye måter av kunstnerne som viser arbeidene sine her i disse junidagene. For vår del er det på tide å dra hjem og renskrive de siste rundene med plein air-notater. Vi glemte kurven i bilen, men tar med oss noen buketter med gjøksyre og ramsløkblader og putter dem forsiktig i jakkelommene. Det minner oss om enda en grunn til at skogen er et godt sted å være: Vi vet at vi ikke kan gi skogen noen ting av det den trenger. Det eneste vi kan gjøre, er å ta imot uten å ta for mye.