Ekko av et tre
1.august 2025:
Lyden av tusenvis av summende, brummende insekter sender meg inn og ut av søvnen, etterfulgt av lyden av et stort tre som sakte knekker og faller. Nå er jeg plutselig lys våken: hvilket tre kan det være? En av de to store askene nedenfor huset vårt? De som strekker sine store grener opp og ut, som pustende lunger mot fjorden og himmelen. Det var en av eiketrærne som er felt. Det som pleide å bryte opp skråningens siluett med sin krone. Det er noe dypt foruroligende å se et stort tre ligge nede. Jeg går bort og legger hånden på den felte stammen, forsøker å telle årringene, men mister oversikten. Jeg vet bare at de ytterste, mykeste ringene, er årene vi har levd side om side.
Echoes of a Tree
August 1st, 2025
The sound of thousands of humming, buzzing insects carries me in and out of sleep — followed by the sound of a great tree slowly cracking and falling. Suddenly, I’m wide awake: which tree could it be? One of the two tall ashes below our house?
The ones that reach their great branches upward and outward, like breathing lungs against the fjord and the sky.
It was one of the oaks that had been felled — the one whose crown once broke the slope’s silhouette.
There is something deeply unsettling about seeing a great tree lying on the ground.
I walk over and place my hand on the fallen trunk, trying to count the rings, but lose track.
I only know that the outermost, softest rings are the years we have lived side by side.
